Manglende forståelse og omvendt argumentasjon om erstatning til barnevernsbarn

DEBATT: Stortingsrepresentant Ingunn Foss (H) i Aftenbladet «forsvarer» hvorfor regjeringspartiene stemmer ned et forslag om en nasjonal oppreisning- og erstatnings­­ordning for barnevernsbarn med omvendt argumentasjon.

Debattinnlegg

Hun bruker dette som «forklaring» overfor Mona Anita Espedal, som har meldt seg ut av Høyre på grunn av partiets unnfallenhet i å rydde opp i slike saker.
Forklaringen som benyttes, om at dette må ivaretas innenfor eksisterende lovverk (erstatning og oppreisning), og at kommunene selvsagt har et ansvar, så er dette i beste fall en manglende realitetsforståelse.

Kommunenes ansvar og evne

Hele poenget her er at det overlates til kommunene selv å vurdere om de skal føle ansvar i slike barnevern saker. I den ideelle verden ville dette fungert, men verden er langt fra ideell.
Hvor mange kommuner er det som føler dette ansvaret og frivillig følger opp? Her styrer dessverre kommuneøkonomien, og da er dette lett for at dette blir en salderingspost.

Når hun sier at dette ikke kan være nasjonalt, men må være et kommunalt ansvar, synes det å være ut fra forutsetningene om at ønsket med representantforslaget fra SV i Stortinget er å frita kommunene og belaste staten. Men det som har vært budskapet fra oss som kjemper fra dette, er at det nasjonalt fastsettes en klar plikt overfor kommunene. Da kan de ikke gjøre som de vil og selv å vurdere om de vil yte erstatning eller ikke.
Det er nok av eksempler på unnfallenhet. Poenget er at kommunene tydeligere må gjøres ansvarlige. Da må det også tas høyde for erstatninger i de kommunale budsjett.

Har de ikke lidd nok?

En annen ting i forhold til å stemme ned hele SV-forslaget, som etter en tilpasning fikk flertall med støtte fra Ap, Sp og Frp: Hva er forklaringen på at foreldelsesfristen ikke endres eller fjernes? Hva er urimelig med å ytre fri rettshjelp til dem som er berørt av slike saker? Har ikke disse lidd nok? Bør det ikke i det minste være litt respekt og menneskelighet igjen til å kunne gi en hjelpende hånd til i det minste å få prøvd saken?

Nei, Ingunn Foss' uttrykte sympati for saken til Mona Anita Espedal virker langt fra ekte, slik hun legger fram dette.

Et presumptivt ansvarlig parti bør ta sitt ansvar: Støtt opp rundt de svakeste – barn – som har blitt «tilsidesatt» og ikke fulgt opp av det offentlige! Sørg for klare og entydige pålegg til kommunene, eller gjør det til et nasjonalt ansvar, om det er eneste vei å gå.

Og fjern foreldelsesfristen! Denne fristen er i dag stort sett gått ut før et barn er gammel nok til å kunne manne seg opp å ta en sak. Traumer blir ikke borte over natten.

Tilkjenn fri rettshjelp i slike saker! Slik det er nå, legges det ekstra stener til byrden for disse som allerede har traumer de sliter med.

Er dette så vanskelig å forstå?