Institusjonene i barnevernet har store utfordringer

KRONIKK: De politiske myndigheter må bry seg mer om institusjonsbarnevernet, lytte mer til faglige råd og bevilge mer ressurser.

Publisert: Publisert:

«Glassjenta»-artiklene i Aftenbladet i 2016 om barnevernsjenta «Ida» (bildet) – og ikke minst oppfølgingen – avslørte mye alvorlig svikt i barnevernet. Ennå gjenstår mye å rette opp. Foto: Jarle Aasland

Debattinnlegg

  • Geir Kjell Andersland
    Tidligere fylkesnemndsleder, tidligere regiondirektør i Bufetat
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

«Glassjenta-saken» er et tragisk eksempel på grov svikt i både barnevern og psykisk helsevern. «Ida», som hun kalles, ble flyttet fra institusjon til institusjon av barnevernet i fylkene Hordaland, Troms og Rogaland i årene 2014–2016. Hun ble utsatt for tvang i institusjonene 87 ganger. 40 ganger gjorde hun selvmordsforsøk, tok overdoser med medikamenter, svelget glass eller skadet seg på andre måter. I en felles tilsynsrapport («Dei forstod meg ikkje») fra fylkesmannsembetene i de tre fylkeskommunene ble det rettet nådeløs kritikk mot barnevern, barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og flere barneverninstitusjoner.

Saken gir assosiasjoner til skolehjemmenes historie.

Les også

Vant Den store journalistprisen for artikkelserien om «Glassjenta»

Pionerarbeid

Da Stortinget vedtok «Lov om Behandling av forsømte børn» i 1896, ble Norge en pioner innen barneomsorg. Vergerådsloven, som loven ble kalt, var verdens første barnevernlov.

Skolehjemmene var selve kongstanken, og Vergerådet ble det nye beslutningsorganet. Skolehjemmenes formål var å virke som «Oppdragelsesanstalt for forsømte Gutter». De skulle få «passende Undervisning og Arbeide».

Hvorfor har disse barna ikke fått en offisiell unnskyldning fra våre myndigheter, slik andre grupper etter hvert har fått?

Rystende skildringer

I 1907 kom boken «Under loven», skrevet av en tidligere lærer på Bastøy (Bjørn Eide, psevdonymet Mikael Stolpe; red.mrk.). Den skildret en annen virkelighet enn det intensjonene beskrev. Guttene ble skamslått, innelåst og lenket fast i mørke kott.

Stortingets sosialkomite dro på befaring til skolehjemmene Bastøy og Toftes Gave i Mjøsa. Komiteen vendte sjokkert tilbake.

Men de ansvarlige ved skolehjemmene nektet å innse at noe var galt. Saken ble trenert av departementet og regjeringen. Det hele ble dysset ned.

I 1938 kom boken «De Vergeløse» av Gabriel Scott. Den beskrev tilstanden på gården Flugum, hvor Vergerådet plasserte gutter. Barna ble utsatt for de samme redselsfulle forholdene som omtalt i «Under loven».

Fortellingen «Jeg var en Bastøygutt» av Olaf Haande, utgitt så sent som i 1952, bekreftet at det samme skrekkregimet stadig blomstret.

Skolehjemmene havnet på sosialhistoriens skraphaug. Meg bekjent har ingen av de ansvarlige stått til ansvar for at barn i Norge i 50 år ble utsatt for overgrep og vold i offentlige institusjoner etter myndighetenes avgjørelse.

Hvorfor har disse barna ikkefått en offisiell unnskyldning fra våre myndigheter, slik andre grupper etter hvert har fått?

Dagens situasjon

Fortiden til barneverninstitusjonene er kritikkverdig. Hva så med nåtiden?

Forskning fra NTNU i 2015 viser at 76 prosent av barn i barneverninstitusjoner har psykiske lidelser. Bare 38 prosent oppgav at de hadde fått psykiatrisk hjelp fra spesialisthelsetjenesten (rapporten, se side 9 og side 45).

I 2009 foreslo et offentlig utvalg at fylkesnemndene skulle få kompetanse til å plassere barn med alvorlige og sammensatte atferdsvansker i egnede institusjoner innen psykisk helsevern, fremfor i barneverninstitusjoner med mangelfull kompetanse. Forslaget ble dessverre stanset av psykiatriens hellige asyl-suverenitet, som trumfet hensynet til de barn og unge som sliter aller mest.

Studiene viser at mange unge i institusjonene sliter med trygghet og trivsel.

Nye forsøk, nye inititativ

I løpet av 2019 skal det omsider etableres to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern, i tråd med Flatø-utvalgets forslag i 2009. Det blir forhåpentligvis epokegjørende erfaringer.

Det er hovedregelen i norsk barnevernrett at for de fleste barn er det best å vokse opp i egen familie. Men det finnes barn og unge som har utviklet så omfattende vansker og utfordringer at familiebaserte løsninger, det være seg biologisk hjem eller fosterhjem, ikke er noe forsvarlig alternativ. De trenger gode institusjoner.

For de fleste institusjoner er det en utfordring at det er mange voksne. Barna må forholde seg til mange skiftende omsorgspersoner, ofte også skiftende regler og skiftende praksis. Forsker Guro Ulset ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Midt-Norge) har foretatt feltstudier om dette.

Studiene viser at mange unge i institusjonene sliter med trygghet og trivsel, og at flere er misfornøyd med omsorgsmiljøet på grunn av alle skiftningene.

Det kan ikke være noen forskjell på kravene til faglig kompetanse i offentlige og privatdrevne tiltak.

De største bekymringene

Etter mange års arbeid på barnevernfeltet i ulike roller, er det situasjonen i barneverninstitusjonene som bekymrer meg mest.

Bekymringene gjelder manglende fagkompetanse overfor barn med psykiske vansker og for manglende omsorgskompetanse når barn forverrer sine rusproblemer under institusjonsoppholdet, eller stadig er på rømmen, bekymring for mange akuttvedtak under institusjonens omsorgsansvar, bekymring for mangelfull dokumentasjon av hva som virker, og bekymring for at tiltaket ikke er tilpasset det enkelte barn.

Det er politisk debatt om kommersielle aktører hører hjemme på barnevernfeltet eller ikke. Men uavhengig av uenigheten om dette, kan det ikke være noen forskjell på kravene til faglig kompetanse i offentlige og privatdrevne tiltak. Faglig kvalitet og svikt i barneverninstitusjoner, uansett eierforhold og organisasjonsform, må institusjonene bære hovedansvaret for.

Det er fylkesnemndene som fatter vedtak om å plassere ungdom i institusjoner mot deres vilje. Her trengs et bedre beslutningsgrunnlag, ved alternative forslag til plasseringssteder og tilbakemeldinger om hvordan plasseringer har virket. Det er også behov for mer forskning om hvordan en barneverninstitusjon best skal lykkes.

De politiske myndigheter må bry seg mer om institusjonsbarnevernet, lytte mer til faglige råd og bevilge mer ressurser.

Les også

Sandnes bystyre ville ikke vurdere Mona-saken på nytt

Les også

Aftenbladet mener: «Skammelig, Sandnes!»

Les også

Solveig G. Sandelson: «Å, så feigt eit fleirtal på Stortinget!»

Les også

– Mona Anita Espedal er Norges modigste kvinne

Les også

Laurdagsintervju med menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune: «Ingen liker å feia for eiga dør»


Publisert:

Glassjenta

  1. Nasjonal rapport etter Glassjenta: Snakker med barna, men hører ikke på dem

  2. – Hvorfor har disse barna ikke fått en offisiell unnskyldning fra myndighetene, slik andre grupper har fått?

  3. Solveig Horne vil rydde opp i barnevernstjenester

  4. Derfor gir hun Horne terningkast 3

  5. «Glassjenta» så at Solveig Horne var i byen. Og inviterte på en kopp kaffe.

  6. Dette er Solveig Hornes største hodepine

Les også

  1. Dag Ø. Nordanger: «’Glassjenta’ – hva kan vi lære?»

  2. Arne Blindheim: «Traumatiske hendelser er enormt skadelige for barn»


  • Første kapittel i «Glassjenta»-reportasjen: «Ok, de hører ikke. Da brenner jeg institusjonen ned»
  1. Glassjenta
  2. Barnevern