Det haster med å «gi gamle kjensgjerninger ny aktualitet»

KRONIKK: Er vi kommet dit hen at vi stilltiende godtar at «jævla jøde-faen» inngår som en naturlig del av måten norske elever kommuniserer med hverandre på?

Publisert: Publisert:

Det går en linje fra holocaust og Auschwitz til den hverdagsrasismen og språkbruken vi stilltiende godtar i skolen. Foto: Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Marianne Logan
    Lektor, Stavanger
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Lørdag 19. mai var det tankevekkende å lese skuespiller Torbjørn Eriksens kronikk i Aftenbladet, «Fortidens fremtid», om Auschwitz-Birkenau, politiseringen av høyreradikale tanker og, i forlengelsen av dette, ytringsfrihetens tveeggede sverd. Som skuespiller jobber han daglig med selvfølgeligheter, klisjeer, skriver han. Det kunstneriske arbeidet «handler i stor grad om å finne originale uttrykk for det man allerede vet, eller å gi gamle kjennsgjerninger ny aktualitet». Han jobber med å «oppløse klisjeer».

Det er nærliggende å se på skolens oppdrag på liknende vis, at den skal gjøre selvfølgeligheter relevante for nye generasjoner. Skolen skal aktualisere og ivareta, ja, oppløse klisjeer. Hvilke klisjeer er det skolen skal aktualisere, forstørre og dissekere?

Fra læreplanverket kjenner vi til abstrakte størrelser som toleranse, likeverd, nestekjærlighet og ytringsfrihet, for å nevne noen. På hvilke måter kan skolen gjøre disse begrepene, eller klisjeene, relevante, ikle dem «originale uttrykk», slik at de gamle talemåtene får relevans, blir aktuelle? Hva vil det si å være et «godt menneske»?

Hva er «toleranse», hva er «likeverd»? Kjempeviktige spørsmål! Kan skolen se til teateret når det gjelder å gjøre ord til liv?

Foreldre og skolen bærer sammen ansvaret for å aktualisere og dekonstruere våre viktigste klisjeer […] i en høyreradikal politisk kontekst.

Auschwitz-Birkenau

I kronikken forteller Eriksen at han i påsken dro til Krakow, til Auschwitz- Birkenau, en av utryddelsesleirene fra 2. verdenskrig, hvor systemisk tortur og drap av 1,5 millioner jøder, deriblant kvinner og barn, men også homoseksuelle, handikappede og «andre grupper» ble nullet ut. Drapene ble rettferdiggjort ut fra rådende raseteori og tilhørende språk om arisk verdensherredømme, hvor disse «gruppene av mennesker» ble beskrevet og omtalt som avvikere, degenerative og uverdige «Untermenschen» (undermennesker). Ordene, nedsnakkingen av jødene, i biologisk og intellektuell forstand, ga legemitet til den blinde forakten og videre systematiseringen av utryddelsen av millioner av mennesker.

I Auschwitz, i dette mørkeste minnesmerket over hva vi mennesker er i stand til, i ordets aller dypeste forstand, av tanker og gjerninger mot medmennesker, søkte Eriksen et håp, men fant det ikke. Forståelig nok. Ikke før guiden fortalte om besteforeldrene sine som hadde vært fanger i samme konsentrasjonsleir, og at hun derfor valgte å bli guide for den samme tilintetgjørelsen, for «shoah» (tilintetgjørlsen), ble håpet tent. Guiden fant mening, hun hadde en beveggrunn, en kobling; et motiv.

Fremtiden formes i dag. Foreldre og skolen bærer sammen ansvaret for å aktualisere og dekonstruere våre viktigste klisjeer om menneskeverd, toleranse, likeverd, godhet, medmenneskelighet og ytringsfrihet, særlig, som det blir påpekt, i en høyreradikal politisk kontekst. For disse klisjeene er våre grunnleggende verdier, selve kjernen, slitte ord som vi gjerne bruker som synonymer på vårt samfunn. Vi ikler oss dem som kostbare smykker når vi holder festtaler, som på 17. mai. Men, hvordan forholder vi oss til disse sentrale verdiene, disse verdi-klisjeene, sånn i det daglige?

Uten støtte fra ledelse, skoleeiere og foreldre, makter ikke den enkelte lærer å stå i det, og vender seg i stedet bort.

Systematisk unnfallenhet

«Jøde-faen!» «Jævla neger!» «Hore!» «Jævla homse-bøg!» «Kjeften, din svarting!» «Faens hemmis!» «Allah-jallah!» er eksempler på språk vi hører i skolen. Selv om læreplanverket, opplæringsloven og arbeidsmiljøloven alle er tydelige på at nedsettende og rasistisk atferd ikke skal tolereres, så lykkes ikke alltid skolen med å aktualisere sin intoleranse for denne «hverdagsrasismen» (ny klisje!) − slik jeg ser det, på grunn av en systemisk unnfallenhet. Skolen overser, for slik å unngå ansvar, for i en travel hverdag å slippe å ta fatt på det store stykke arbeid det er å ta på alvor underliggende hat ved å dekonstruere holdninger og væremåter.

Enklest da å bortforklare med at det bare er «sånn ungdommen snakker», at det er «ungdommens språk». Uten støtte fra ledelse, skoleeiere og foreldre, makter ikke den enkelte lærer å stå i det, og vender seg i stedet bort når hun hører eller ser. Er vi da kommet dit hen at vi stilltiende godtar at «jævla jøde- faen» inngår som en naturlig del av måten norske elever kommuniserer med hverandre på?

Det jobbes i skrivende stund med å fjerne mål og innhold fra læreplanen i norsk skole. Å kutte overtallige læreplanoppgaver fra timeplanen har lenge vært et ønske fra lærerorganisasjonene, så oppdraget fra regjeringen er svært kjærkomment. Derimot må vi se til at oppgaven med å slanke læreplanen i fagene evner å verne om og bevare viktige delmål som omhandler kjerneverdiene i vårt samfunn; at minnesmerkene over grensesteinene i vår nære historie blir stående.

For det haster med å «gi gamle kjensgjerninger ny aktualitet», som er ordene Torbjørn Eriksen bruker.

Publisert:

Les også

  1. Torbjørn Eriksen: «Fortidens fremtid; om retorisk spill og fakta som blir til klisjéer»

  2. Lena Skår Størseth: «Voldsvideoen fra Stavanger: Hardheten kan motvirkes i skolen»

  3. Camilla Lynne Bakkeng: «Angriiip, for helvete!!!»

Mest lest akkurat nå

  1. Elgen ble skutt i hagen til Simon: – Jeg måtte advare kona

  2. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  3. – Vi må gjøre som i vår

  4. Sandnes ble vekket av ulelyd

  5. Helt lag satt i karantene etter koronasmitte – kamper i 1. divisjon utsatt

  6. Ny runde om tvangsmulkt for hotell-hullet

  1. Rasisme
  2. Skole