På skeivå med Guds ord

Mange har etterlyst en tydeligere teologisk begrunnelse fra kirkens ja-side i homofilisaken. Det er det umulig å gjøre fullverdig i en kort avisartikkel, men jeg våger meg likevel utpå.

At mann og kvinne er en del av skaperordningen, er udiskutabelt. Men er det et argument mot homofilt samliv? spør presten Helge Helgesen (innfelt). Han er blant de anslagsvis 15 prestene i Stavanger bispedømme som sier ja til å vie likekjønnede i kirken.
  • Helge Helgesen
    Sokneprest i Tjensvoll
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å omtolke eller bortforklare forbudet mot homofil praksis, for det står klart som blekk både i Det gamle og Det nye Testamente:

Ordene kan ikke misforstås, og nettopp det gjør denne saken vanskelig for mange.

Kristne motstandere av homofilt samliv viser ofte til at Bibelens ord er inspirert av Gud , og da må også forbudet mot homofilt samliv etterleves nøyaktig i samsvar med det skrevne ord. Men å tale om at hele Bibelen er inspirert av Gud, er nesten et hån mot ethvert tenkende menneske. Det dreper enhver mulighet for diskusjon. Og ikke minst handler det om makt, mye makt!

For selvfølgelig er ikke alt i Bibelen inspirert av Gud. Vi kan ikke lese Bibelen bokstavelig som Guds hellige og ufeilbarlige ord i ethvert henseende. Det skjønner de fleste som leser den temmelig raskt. Der står det bl.a. om retten til å steine, retten til hevn, retten til å ha slaver, om hellig krig og mye, mye mer som kirken har forlagt for lenge siden.

Denne makten har gjennom historien […] også ført til både undertrykkelse, overgrep og drap med Bibelen i hånd.

Definisjonsmakt

Derfor handler det en god del om makt, om hvem som får definere hva som skal tros, menes og tolkes. Denne makten har gjennom historien delt den kristne kirke i ulike samfunn med forskjellige meninger om det meste, og iblant også ført til både undertrykkelse, overgrep og drap med Bibelen i hånd.

For meg er det derfor riktigere å si at Bibelen er en hellig bok, fordi Gud, mer enn noe annet sted, åpenbarer seg gjennom den, og gjerne har inspirert deler av den, men først og fremst gjennom Jesus. Jesus har vist oss hvem Gud er!

Hva er man redd for? At vi plutselig ikke skal greie å «bli mange og fylle jorden», om det ble for mange homofile?

Naturen og skaperverket

Å vise til natur— og skaperordning er også en hyppig argumentasjon. At mann og kvinne er en del av skaperordningen, er udiskutabelt, særlig med tanke på sikre slektens fortsettelse. Men er det et argument mot homofilt samliv? Handler et samliv kun om selve forplantningen? Og har man ikke fått det med seg at homofil praksis også finnes i naturen ellers, både blant dyr og fugler – og dermed kanskje bør kalles like «naturlig» som noe annet?

Eller hva er man redd for? At vi plutselig ikke skal greie å «bli mange og fylle jorden», om det ble for mange homofile? I tråd med at befolkningsveksten er vår tids største utfordring, burde vi kanskje alle leve som homofile i minst 10 år, så jorden fikk en sjanse!

I skaperverket gjelder dessuten også loven om den sterkestes rett; «survival of the fittest». Mot denne står Kjærlighetens lov , definert av Jesus som de svakestes rett: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» (Joh 13,34) Med det har Jesus ikke bare gitt oss en helt annerledes livsretning enn naturens, men også en tolkningsnøkkel for hele loven i Bibelen.

Og da snakker vi ikke bare om alle bud og regler i Det gamle Testamente, men også når disse forskriftene kommer til uttrykk i Det nye Testamente. Særlig Paulus har skrevet mye om den friheten alle Kristus-troende har fått. Vi er frie fra loven i den forstand at alle bud og regler, til og med de 10 bud, må sees i lys av kjærlighetsbudet Jesus har gitt oss. Uten «Jesus-brillene» på blir loven meningsløs, og våre gjerninger loviske – dvs. til bokstaver vi følger til punkt og prikke for lovens skyld og fordi de står i Bibelen, uten å la hensynet til vår neste komme først.

Det er dette Jesus tar så sterkt oppgjør med i forhold til Sabbaten i Mark 2,23-28. Han lar rett og slett hensynet til medmennesket komme foran ett av jødenes viktigste bud. Og her kunne eksemplene vært mange. – Med andre ord, så lenge to homofile lever i et gjensidig kjærlighetsforhold, der ingen part blir undertrykket, sveket eller utsatt for overgrep, så greier ikke jeg å se at kjærligheten og samlivet dem imellom skulle være mer syndig enn kjærligheten og samlivet mellom heterofile. Det er mye ved et samliv som rammes av umoral, det kjenner vi så altfor godt til, men det gjelder både for heterofile og homofile!

Heterofile har alltid hatt kirkens velsignelse til å kunne leve ut sin seksualitet om forholdene la seg til rette. De homofile, derimot – ikke før nå!

Hele mennesket

Den norske kirke gjorde en betydelig feil på 1970-tallet, da den forsøkte å definere en løsning på homofilispørsmålet. Da kom uttrykket som vi har måttet leve med siden: «Det er ikke synd å ha en homofil legning (være homofil), men å praktisere denne er synd.» Foruten at det er spektakulært i seg selv å frita en del av menneskenaturen for synd, mente man her å ha funnet en formel som både ivaretok de homofile (?), og samtidig kom til rette med Bibelens ord om at homofil praksis er synd.

Rent sosialetisk kunne formelen kanskje stemme. Men slik taler ikke Jesus! Det viser Jesus tydelig i Matt 5,28: «Den som ser på en kvinne, har allerede begått ekteskapsbrudd med hennes i sitt hjerte» (les gjerne også Matt 15,18-19). Hos Jesus handler moralen alltid om en linje også mot Gud, og alltid om hele mennesket uten skille mellom legning og praksis.

Ja, vil kanskje noen si, men kan ikke de homofile avstå fra å leve ut sin legning, akkurat som enslige? Jo, absolutt. Men på samme tid: Heterofile har alltid hatt kirkens velsignelse (og samfunnets) til å kunne leve ut sin seksualitet om forholdene la seg til rette. De homofile, derimot – ikke før nå!

Den verste synd er når kristne presser homofile til å leve som om de var heterofile.

Å bidra til løgnen

Det som virkelig er stor synd, og det er faktisk en synd mot ett av de 10 bud, er å fremstå som noe annet enn den man er. Det er en livsløgn både overfor en selv og andre, men de homofile har ingen ønsker om at det skal være slik. Den verste delen av dette er derfor når kristne (og samfunn) presser homofile til å leve som om de var heterofile. Det er den største synd: Å bidra til løgnen!

Blant kristne skjer dette til og med i Guds navn! Man tilbyr reorientering! Da er løgnen komplett. Det enhver heterofil burde spørre seg selv om, er: Hvordan ville jeg taklet det, hvis noen ba meg om å reorientere min legning? Ville ikke det være en voldtekt mot min sjel?

Så derfor sier jeg JA til de homofile! JA til deres kjærlighet! Og JA til kirkelig velsignelse og vigsel! – Som prest er jeg kalt til å verne om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt. Det er også hva dette handler om. Så her står jeg – og kan ikke annet.

Les også:

Les også

Biskopen: Homo-ekteskap er teologisk sett ikke kirkesplittende

Les også

Kan det nå endelig bli plass til annet enn homostriden i Kirken?

Les også:

Publisert: