Dødelig somling

Lesvos: Vi glemmer aldri gjørma, søppelet og nøden i Moria. Derfor krever vi handling nå.

Publisert: Publisert:

«I Norge blir grasrotdugnaden tonet ned av myndighetene måned for måned, og vi får begreper som «godhetstyranni», «gullstol», «hylekor» og «lik og del», skriver Ingrid Kristine Aspli og Sissel F. Askeland. Her fra leiren Moria i Hellas i 2016. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Ingrid Kristine Aspli
    Stavanger
  • Sissel F. Askeland
    Stavanger

Vinteren 2016 sto vi og delte ut grøt til mennesker i kø i flyktningleiren Moria på Lesvos. Nå, fire år senere, kan det hende at flere av de vi møtte da, er der ennå. Den tanken får det til å revne på innsiden. Og i tillegg har det kommet 15.000 personer til.

Vi hadde ikke trodd i 2016 at denne midlertidige leiren skulle eksistere i det hele tatt om fire år. Nærmere 20.000 fortvilte og traumatiserte mennesker i en leir som var beregnet på 3000. Antallet stiger dag for dag.

Vi ser for oss gjørma, kulda, søppelet, sjukdommen og elva av avføring som renner gjennom leiren. Vi får rapporter om at foreldreløse barn helt ned i førskolealder bor alene i Moria. Vi får høre om barn som biter seg selv og river ut håret. Vi leser om høy forekomst av selvmordsforsøk, også blant barn. Etter nyttår dør et nyfødt tvillingpar. I skrivende stund får vi melding om at en enslig mindreårig gutt er knivstukket og kritisk skadd. Slik tar vi vare på barn i Europa, i 2020.

Les også

Hellas' statsminister vil tømme migrantleirene på øyene

Blir uutholdelig endestasjon

Vi var fortvilte over norsk flyktningpolitikk for fire år siden. Men vi var enormt imponert over den norske grasrota som reiste seg og meldte seg klare til dugnad. De tok ansvar, europeiske myndigheter satt i ro. Kort tid etter at vi kommer hjem i januar 2016, endrer situasjonen seg brått. Flyktningstrømmen videre i Europa får en bråstopp. Alle de som vil videre, kommer seg ikke fra Hellas. Midlertidige Moria blir plutselig en uutholdelig endestasjon.

I Norge blir grasrotdugnaden tonet ned av myndighetene måned for måned, og vi får begreper som «godhetstyranni», «gullstol», «hylekor» og «lik og del».

I desember 2016 går regjeringsstyrker fra dør til dør i Aleppo i Syria og henretter sivile. Det er blodbad. Det blir gjort desperate forsøk på evakuering fra Aleppo. Samtidig feires det i norsk regjering. Det feires at vi har laveste antall asylsøkere siden 1997, rekordlav tilstrømming på nesten tjue år.

De påfølgende årene blir mottak etter mottak nedlagt her hjemme, mens antall mennesker i leirene i Hellas fortsetter å øke. Kapasiteten og kompetansen norske kommuner bygde opp, blir til ingen nytte. Men det er ikke typisk norsk å skulke dugnad.

Uanstendig

Eva Joly har påpekt nettopp det: «Norge har på mange måter vært en modell innen global utvikling og internasjonalt fredsarbeid, men jeg tror den rollen blir mer og mer utydelig. Norge har ikke latt sin stemme bli hørt i den største krisen i Europa, som vi står midt oppe i nå, nemlig migrasjonskrisen. Norges holdning har tvert imot vært nesten uanstendig.»

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, sa i 2015, da flyktningstrømmen var på sitt høyeste: «Det er veldig viktig at vi nå blir påminnet at dette er enkeltmennesker, som deg og meg.» Det er snart fem år siden. Det ser ut som at de som sitter med makta har gjort sitt ytterste for at vi skal glemme akkurat det. Men vi glemmer ikke. Vi glemmer aldri gjørma, søppelet og nøden i Moria. Derfor krever vi handling. Barnefamilier og enslige mindreårige må evakueres. Og det må skje nå!

Publisert: