Putin er med stor sikkerhet en mann med under­trykt, kontrollert sinne og reaktiv aggresjon

KRONIKK: Vladimir Putins aggresjon mot naboen Ukraina sjokkerer, og man spør seg hva som driver mannen. Kan det tenkes at han bare er utsatt for en slags kollektiv angrepslyst i den russiske eliten?

Putin ser ut til å ha et sterkt motiv for å tilrane seg det andre har, skriver professor emeritus Erling Roland, i 18 år leder av det nasjonale Senter for atferdsforskning ved UiS, nå Læringsmiljøsenteret.
  • Erling Roland
    Erling Roland
    Seniorprofessor, Læringsmiljøsenteret ved UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Maktstrukturen i Russland tyder ikke på at president Putin er offer for at de rundt ham trekker ham med. Et ikonisk bilde av Putin, med et drøyt dusin ministre i halvsirkel ti meter unna, illustrerer maktforholdene. Seansen handlet om den avgjørende forberedelsen til angrepet, som ministrene en etter en ydmykt sa seg enig i.

Det er altså klart mer sannsynlig at en mulig kollektiv aggresjon i eliten skyldes påvirkning ovenfra fra Putin, enn omvendt. Dermed kan man søke i mannens bakgrunn og personlighet for å forklare det de fleste synes er aggresjon hinsides enhver fornuft.

President Vladimir Putin og hans «nærmeste» medarbeidere på et av de siste møtene før forberedelsen av først anerkjennelsen av den ukrainske regionen Donbas som selvstendig (og russisk­vennlig) og deretter invasjonen av Ukraina.

To typer aggresjon

I psykologien skiller man mellom to hovedtyper aggresjon: reaktiv og instrumentell.

Den reaktive formen er drevet av sinne. Et eller annet går galt, sinnet kommer og så den aggressive atferden. Er det denne mekanismen – som kalles varm aggresjon – som driver Putin?

Eller er det heller instrumentell aggresjon? Denne formen er ikke drevet av sinne, men av motivet for å oppnå noe. Aggresjonen er da et instrument som brukes for å nå målet. Dette kalles for kald aggresjon, altså en beregnende form.

Finner vi dette hos Putin, og hva er det i så fall han vil oppnå?

Slåsskjempen

I en biografi – «Putin, mannen uten ansikt» – forteller den russiske toppjournalisten Masha Gessen om Putins oppvekst i Leningrad, nå St. Petersburg, ikke så lenge etter krigen.

Som skolegutt klarte han seg godt i fagene, men heller ikke mer. Derimot var han gatas slåsskjempe. Biografien beskriver sinne i noen av konfliktene, og det tyder på reaktiv aggresjon.

Et sterkt, men kontrollert sinne tegnes også senere i hans livsløp. Men biografen legger mye større vekt på trangen til å oppsøke muligheten for kamp. Dette er et klart tegn på instrumentell aggresjon, der et hovedmål er å «legge den andre i bakken»; å oppnå makt over den andre. I sin grimmeste form ses det hos psykopaten, som søker underkastelse og ydmykelse hos andre, for eksempel partneren.

Les også

Masha Gessen i 2014: Har lite håp for Russland. Og hun mener at Vesten må ta Putins atomvåpentrusler på alvor.

Spionen

I ungdomstiden engang begynte et annet mål å ta form, som nok nærmest ble en besettelse; han ville bli spion. Nå er det nok få kamphaner som ønsker å bli spion, men en fellesnevner er kontroll over andre mennesker.

Og Putin lyktes i å bli del av spionasjenettet KGB i den kalde krigens dager. Helst ville han til Vesten, men måtte nøye seg med Dresden i det daværende Øst-Tyskland. Det var her han opplevde at Sovjetunionen gikk i oppløsning, og at illusjonen om det store riket i øst brast.

I den nevnte biografien kan man lese om depresjon og hat; et hat som den gang nok var uklart. Men som gradvis rettet seg mot Vesten, som årsak til ulykken. Og hat kobles ofte mot hevn.

Pleonexia

Putin kom hjem til Leningrad og fikk etter hvert stilling som ordførerens «utenrikssjef». Byen manglet mat, og Putin skrev kontrakter om å bytte russiske råvarer som tømmer mot mat fra Vesten. Mat kom det lite av, men mye penger til Putin.

I biografien brukes det 35 sider om «umettelig grådighet» og ufattelig personlig rikdom. Putins sinnelag og atferd framstilles som pleoneksi, eller pleonexia, som det også heter i faglitteraturen. Betydningen er et sterkt motiv for å tilrane seg det andre har, og det er noe annet enn kleptomani. Dette begynte for alvor å vise seg i stillingen som ordførerens utenrikssjef, men har fortsatt og forsterket seg.

I Leningrad-tiden ble det også farlig for dem som måtte våge å protestere, for eksempel journalister. Men dette var lokalt og ikke så kjent i Moskva.

Når menneskeliv betyr så lite
og det kobles med pleonexia,
hat og hevntrang, så har man
en svært farlig personlighet.

Menneskeverd

I 2001 ble Putin håndplukket av president Jeltsin til å overta som president i Russland. Men den alkoholiserte presidenten fikk ikke den liberalisten han trodde som sin etterfølger.

Biografien og mange andre kilder viser at Putin, i alle fall fra nå av, tok lite hensyn til andres skjebner. Det humanistiske prinsipp, at menneskets liv har verdi i seg selv, står nok svakt hos Putin.

Da atomubåten Kursk gikk ned i Nordishavet i august 2000, var Putin på ferie og brydde seg lite mens mannskapet kjempet for livet. Alle 118 døde.

Verre er det at han har godtatt og selv arrangert mord og massemord i Russland og i interessesfærer som Tsjetsjenia.

Svært farlig personlighet

Det er med stor sikkerhet tale om en mann med undertrykt, kontrollert sinne og reaktiv aggresjon. Men først og fremst har Russland en diktator med sterk og kynisk instrumentell aggressivitet, der målet er å gjenskape det som gikk tapt da Sovjetunionen kollapset.

Når menneskeliv betyr så lite og dette kobles med pleonexia, hat og hevntrang, så har man en svært farlig personlighet.

Og en slik mann vil forsyne seg, når det er mulig.

Publisert: