Våre barn er ikke forsøks­kaniner!

DEBATT: Det foreligger mye forskning på barns bekymringsverdige skjermbruk og oppsiktsvekkende negativ psykisk utvikling hos barn.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Fysisk utvikling av byene er lett observerbart. Utvikling på andre områder kan være mindre iøynefallende, men ikke mindre viktig enn fysiske prosjekter. Det gjelder hverdagen til våre barn, både på skolen og hjemme. Etter å ha lest en avisartikkel i Dagsavisen, skrevet av Siri Sjøgren Selmer, hvor hun drøftet bekymringen over skjermbruk på skole, så jeg nødvendigheten av å snakke om den mindre synlige utviklingen som bekymrer mange foreldre. I denne forbindelse ble det opprettet en Facebook-gruppe (Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen), hvor engasjerte foreldre og lærere deler sine erfaringer, praksis og bekymringer. Problemstillingene som tas opp i gruppen, angår oss alle, både lokalt og på nasjonalt nivå.

Barn mer utsatt

Det er ingen tvil om at teknologi er et veldig godt verktøy i ulike sammenhenger, forutsatt at vi har kontroll over den. Men det er alltid to sider. Når teknologien skaper negative effekter hos mennesker, slik som avhengighet, irritasjon, aggresjon, søvnproblemer, sosial angst, spiseforstyrrelser, m.m., betyr det at teknologien har tatt kontroll over oss. Det er ikke lenger vi som har kontroll. Utviklingen hvor teknologien skal styre vår hverdag og helse, bestemme hvordan humøret skal være og påvirke våre relasjoner med folk og omgivelser – viser at vi har mistet grepet! Når det omhandler barn, er de mye mer utsatt. Denne utviklingen må tas på alvor.

Det viser seg at skolenes praksis innenfor digitalisering og skjermbruk er veldig ulik, både lokalt og nasjonalt. I noen skoler bruker elevene skjerm helt fra første klasse, og bøker har skolene lenger ikke råd til. Løkkeskrift er mindre praktisert, skolearbeidet og notater fremstår som løse uavhengige ark uten struktur og oversikt. Leksene blir til en uoverkommelig oppgave for mange.

Foreldre blir ikke hørt

Skolenettbrett har ikke beskyttelse mot sider elevene ikke skal besøke, og lærerne har lite oversikt over hva elevene driver på med. Istedenfor tradisjonell boklesing er det film, som også matpausene fylles med, til tross for forskning som fraråder bruk av skjerm i spisetiden. Matpakkene blir ikke spist opp fordi elevene var opptatt med skjermen. Bekymrede foreldre blir ikke hørt i møte med skole, og ofte møtt med en autoritær holdning. Noen heldige får byttet til en privat skole.

Selv om et av formålene med å bruke skjermene er blant annet koding-konseptet, klarer ikke lærerne gi et entydig svar på hva dette innebærer i forbindelse med praktiske oppgaver på skolen. De fleste kan ikke forklare hva koding betyr. På spørsmål om barnas skjermbruk på skole pekes det mot nasjonale retningslinjer, som ikke kan forklares av en lærer i en praktisk skolehverdag. Hva består disse retningslinjene av? Hvorfor er det så ulik praksis blant skolene? Det foreligger mye forskning på barns bekymringsverdige skjermbruk og oppsiktsvekkende negativ psykisk utvikling hos barn. Svekket syn, mageproblemer, spiseforstyrrelser og hodepine er like fremtredende. Likevel får skjermen en voksende rolle også i skolehverdagen.

Fortjener oppmerksomhet

Det er mange uavklarte og urovekkende spørsmål som fortjener oppmerksomhet. Disse spørsmålene berører mange småliv – våre barn, familier, og vår framtid.

Det er ingen tvil om at teknologi og data er bra! Den er bra når vi gjør den til nytte for oss. En urovekkende bekymring viser derimot at temaet trenger et godt løft, sunn debatt og diskusjon, etterfulgt av fornuftige endringer og valg.