Helseminister Bent Høie: Jeg lytter heller til pasientene

PSYKIATRI: Professor Tor Ketil Larsen mener han vet hva som er til pasientenes beste. Jeg lytter heller til pasientene og fagfolkene som taler på vegne av dem.

Publisert:

«Det er vondt å bli utsatt for tvang når du er syk og sårbar. Det blir enda vondere om de som bruker tvang, er de samme som skal hjelpe deg til å bli frisk», skriver helseminister Bent Høie (H). Foto: Lars Idar Waage

Debattinnlegg

Bent Høie
Helseminister (H)

«Når de som skulle hjelpe gjorde livet enda vondere ved å bruke tvang, hadde jeg ingenting mer å gå på. Jeg ga opp det siste håpet.» Det sier en tenåring i Forandringsfabrikkens rapport som handler om hvordan psykisk syke ungdommer har opplevd ulike former for tvang. De har blitt lagt i belter, de har blitt tvangsmedisinert, de har blitt tvangsfôret og holdt fast.

Det er vondt å bli utsatt for tvang når du er syk og sårbar. Det blir enda vondere om de som bruker tvang er de samme som skal hjelpe deg til å bli frisk.

De aller fleste er enige om at vi så langt som mulig må unngå å bruke tvang mot alvorlig syke mennesker. Vi er enige om at tvang bare skal brukes når alle andre alternativer er prøvd.

Vi vet at tvang ødelegger plattformen av tillit som pasienten og behandleren skal møtes på.

Demonstrasjonstog?

Professor Tor Ketil Larsen ved SUS/UiB er av en annen oppfatning. Mitt engasjement for å få ned bruken av tvang omtaler han i et debattinnlegg i Aftenbladet med ordene «politikernes innblanding i hvordan man skal gi behandling i psykiatrien [er] på grensen til å være skandaløs». Han skriver at kreftpasienter hadde gått i demonstrasjonstog hvis politikere, som meg, hadde bestemt at det skulle kuttes ned på bruken av cellegift – men at psykisk syke pasienter ikke orker å gå i demonstrasjonstog fordi bruken av tvang skal kuttes ned.

Larsen har åpenbart ikke fått med seg «demonstrasjonstogene». For det har vært «demonstrasjonstog». Ikke for bruk av tvang – men mot bruk av tvang. De har ikke gått gjennom gatene. De har gått i avisene. På fjernsyn og radio. På møter, konferanser og debatter om behandlingen av psykisk syke mennesker. I helsetjenesten der behandlere møter pasienter som har blitt utsatt for tvang og lytter til hva de forteller.

Å være psykisk syk har lenge vært skambelagt. Å være psykisk syk og ha opplevd bruk av tvang har knapt noen orket å snakke om. Inntil nylig. Mer åpenhet om dette har gitt oss stadig flere fortellinger om hvordan det oppleves å bli utsatt for tvang når du er syk og sårbar. Det har ført til viktige debatter der fagfolk, politikere, pasienter og pårørende har deltatt. Det har gjort «demonstrasjonstogene» mot tvangsbruk lengre.

Avsløringer av overdrevet tvangsbruk

Bruken av tvang i psykisk helsevern har ligget foruroligende høyt like lenge som vi har målt den. Målingene har også vist store variasjoner i tvangsbruk. Det tyder på at man noen steder tyr lettere til tvang enn andre steder. I 2016 dokumenterte Sivilombudsmannen feil bruk av tvang og en generell ukultur knyttet til tvangsbruk ved Åsgård, den psykiatriske avdelingen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Samme år gikk VG gjennom vedtakene om bruk av tvang ved landets sykehus. De fant over seks hundre tvangsvedtak som jurister mente var i strid med loven eller på kanten av loven.

Larsen mener likevel det ikke er dokumentert at det finner sted for mye bruk av tvang eller feil bruk av tvang i den norske helsetjenesten (Larsen viser til det ikke finnes forskning om dette; red.merk).

Forenkling, ikke byråkratisering

Vi har gjort lovendringer som styrker pasientens rettssikkerhet og medbestemmelse ved bruk av tvang. Det er viktig for å få ned tvangsbruken. I dag er bruk av tvang hjemlet i fire ulike lovverk. Det er uoversiktlig og komplisert både for pasienter og behandlere. Derfor har vi satt ned et utvalg som ser på hvordan vi kan gjøre dagens regelverk mer moderne og mer oversiktlig.

Larsen må ha gått glipp av dette. Han hevder nemlig at vi gjør regelverket mer byråkratisk.

Langt over grensen

De siste ukene har to tragiske saker skapt debatt i Rogaland: Aftenbladets artikler om Siw, som døde alene etter et tungt liv der hun aldri fikk hjelpen hun trengte, og drapet i Haugesund, der en mann som skal ha hatt rusproblemer og psykiske problemer, er siktet for å ha drept en kvinne. Larsen bruker begge sakene til å argumentere for sitt syn. Han mener mer tvangsbehandling kunne forhindret det triste utfallet i Siw-saken og det tragiske drapet i Haugesund.

Jeg er sikker på at det er mye å lære for mange av oss i begge disse sakene. Men å bruke dem til å argumentere for mer bruk av tvang, er å gå langt over grensen.

Professor Larsen mener han vet hva som er til pasientenes beste. Jeg lytter heller til pasientene og fagfolkene som taler på vegne av dem.

En av ungdommene i rapporten fra Forandringsfabrikken forteller hvordan det ble lettere å snakke om det vonde da tvangen tok slutt:

«Jeg hadde blitt holdt ned lenge, de var mange. Så kom han ene inn og sa til alle de andre at de skulle slippe meg og gå. Han hadde kontroll, sa han. Jeg vil heller si at han var modig og trygg. Han turte å ta meg med ut. Vi skrek og brølte ut alt det vonde. Det gjorde det lettere for meg å snakke om alt det vonde.»

Les også

Tor Ketil Larsen: «Noen ganger er tvang nødvendig – politisk innblanding i grenser til det skandaløse»

Les også

Hylekoret mot Høie

Les også

Vrangforestillingene på lukket avdeling


Les også

HISTORIEN OM SIW: Gi meg litt lykke før jeg dør

Publisert: