Utslippsfri industri er innen rekkevidde

DEBATT: Prosessindustrien står for om lag en fjerdedel av de globale CO₂-utslippene. Målet med det norske fullskala-prosjektet for CO₂-håndtering er å bane vei for en teknologi som kan gjøre industrien utslippsfri.

Publisert: Publisert:

«Det å ta i bruk de beste klimaløsningene først, er i ferd med å bli betraktet som en konkurransefordel, snarere enn en kostnad», skriver Trude Sundset. Foto: Colourbox

Debattinnlegg

  • Trude Sundset
    Adm. direktør i Gassnova
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Ingen andre klimaløsninger enn fangst, transport og lagring av CO₂ (CCS), kan gjøre industrien tilnærmet utslippsfri. Produksjon av sement, kjemikalier, stål og andre industriprodukter genererer store utslipp av CO₂. Ett industrianlegg slipper typisk ut en halv til flere millioner tonn per år helt alene. Til sammenlikning slippes det i Norge ut ca. 53 millioner tonn CO₂ hvert år.

I Norge er man godt i gang med å planlegge et prosjekt som kan bane vei for at industrien i Europa kan bli utslippsfri. Under et strengere klimaregime, eller dersom man får enda mer klimabevisste kunder, kan dette også bli en konkurransefordel. Tilnærmet CO₂-fri sement- og stålproduksjon kan bli en realitet om noen år.

Privatpersoner, bedrifter og det offentlige blir mer og mer bevisste på CO₂-avtrykket til produktene de kjøper, og investorene har i høyeste grad blitt oppmerksomme på karbonrisiko.

En vei for én bil?

I fullskalaprosjektet for CO₂-håndetering planlegges det at CO₂ skal fanges fra Norcems sementfabrikk i Brevik, Yaras ammoniakkfabrikk på Herøya og fra energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud. Fanget CO₂ skal fraktes med skip og rørledning til Smeaheia-området for lagring i en geologisk formasjon dypt under havbunnen i Nordsjøen. Slik tilbakeføres CO₂ til det området den en gang kom fra.

Les også

Satser på sikker CO2-lagring

Flere har sammenliknet fullskalaprosjektet med veibygging. Man bygger ikke en vei for at én bil (eller tre) skal kjøre på den. Slik kan man også se på infrastrukturen rundt et CO2-lager. Har man først bygget et lager, vil kostnadene for å ta imot CO2 fra flere industrianlegg bli lavere, relativt sett.

Realisering

Gassnova har laget en plan for å bidra til at verdiene av prosjektet kan realiseres. Det første som må skje, er å sikre at et godt prosjekt faktisk gjennomføres, slik at verden ser at CO2-fangst og -lagring lar seg gjøre på industrielle anlegg. Stortinget skal etter planen ta stilling til dette i 2019.

Det er nemlig staten som må ta en stor del av regningen for det første prosjektet selv om industrien også må bidra. Lykkes vi, vil dette vil være en real vitamininnsprøyting for et Europa som ikke har lykkes med CCS så langt og mangler en konkret plan for hvordan de skal oppnå sine ambisiøse, langsiktige klimamål.

Grønn vekst

Det første fullskala-prosjektet koster, prislappen blir anslagsvis 7-13 mrd kroner. Det neste prosjektet kan bli betydelig rimeligere. Det kan imidlertid oppstå helt nye industrielle muligheter som følge av at CO2-håndteringsprosjektet og en infrastruktur for transport og lagring av CO2 blir etablert. Industrien ser at etterspørselen etter klimavennlige produkter vil øke. Privatpersoner, bedrifter og det offentlige blir mer og mer bevisste på CO2-avtrykket til produktene de kjøper, og investorene har i høyeste grad blitt oppmerksomme på karbonrisiko.

Teknologien finnes

Utslippsfri industri er ikke lenger en utopi. Teknologien finnes, og det å ta i bruk de beste klimaløsningene først, er i ferd med å bli betraktet som en konkurransefordel, snarere enn en kostnad. Fangst, transport og laging av CO2 må til for gjøre industrien grønn. Lykkes prosjektet, kan det gi ringvirkninger i form av økt verdiskaping og arbeidsplasser i Norge, men ikke minst gi verden tilgang til en klimateknologi som må tas i bruk hvis kloden skal bli beboelig for fremtidige generasjoner.

Publisert:

Les også

  1. Hadia Tajik drømmer om industrieventyr i Nordsjøen

  2. CO2-lagring blir neste oljeeventyr

  1. Gassnova
  2. Debatt
  3. Klima
  4. Industri
  5. Teknologi