Svaret på strømpris-krisen er makspris

KRONIKK: Regjeringen er villig til å gjøre hva som helst for å bekjempe strømkrisa – bortsett fra det som virker.

Klar melding fra én av de flere hundre i Stavanger som torsdag i forrige uke demonstrerte mot de høye strømprisene.

Debattinnlegg

  • Mímir Kristjánsson
    Mímir Kristjánsson
    Stortingsrepresentant, Rødt
Publisert: Publisert:

I forrige uke trosset flere hundre siddiser kuldegrader og surt vintervær for å demonstrere mot rekordhøye strømpriser på Torget. Dette var ikke den vanlige forsamlingen av yrkesdemonstranter, de fleste som var møtt opp hadde aldri satt sine bein i et demonstrasjonstog før. Demonstrasjonen hadde sitt utspring i Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm», som på rekordtid har samlet 600.000 medlemmer.

Det stadig klarere kravet fra folkedypet er å sette en makspris på strøm. Makspris troner øverst på alle målinger internt i de mange og store strømgruppene på Facebook.

Les også

Demonstrasjon mot rekordhøye strømpriser

Langt fra sjenerøs støtte

Hittil har regjeringen vært helt uvillig til å vurdere makspris som svar på strømkrisa. Dens foretrukne løsning er kompensasjoner. I flere omganger har Stortinget vedtatt ulike former for strømstøtte. Til studenter, til landbruket, i form av økt og utvidet bostøtte – og viktigst: En generell kompensasjonsordning til alle strømkunder når prisen passerer 70 øre kWh.

Men strømstøtten holder ikke mål, verken kvantitativt eller kvalitativt. Alle som har fått strømregning for desember, vil se at til tross for vedtatt kompensasjon, så ligger utgiftene flere tusen kroner over det som er vanlige. Strømstøtten er langt fra så «sjenerøs» som regjeringen har gitt inntrykk av. Framfor å basere seg på strømprisen folk faktisk betaler, baserer kompensasjonsordningen seg på snitt av spotprisen på kraftbørsen Norpool. Siden folk verken lager middag eller dusjer på natten, er denne snittprisen vesentlig lavere enn det folk faktisk betaler for strømmen. Dermed blir 55 prosent kompensasjon i praksis 33 prosent kompensasjon, slik NRKs Fredrik Solvang har vist. Kompensasjonsordningen påvirker heller ikke verken nettleie, moms eller andre avgifter.

Tallenes tale er rimelig klar. I fjor fikk det offentlige 24 milliarder i ekstra strøminntekter, sammenlignet med et normalår, ifølge tall fra Energi Norge. Strømpakkene Stortinget har bevilget beløper seg til sin side til 13–14 milliarder kroner. Til tross for alle kompensasjonsordninger tjener det offentlige altså 10 milliarder på strømkrisa. Det er med andre ord folket som er sjenerøse med staten, ikke omvendt.

Almisser, ikke rettferdighet

Enda verre er det likevel at strømstøtten ikke omfatter næringslivet. Siden strømstøtte til norske bedrifter vil regnes som ulovlig næringsstøtte av EU, står de fleste bedrifter uten noen form for hjelp mot de galopperende strømprisene. Dermed forplanter strømprisene seg videre i økte priser på alt fra mat til klær. I tillegg risikerer vi at flere små og mellomstore bedrifter går under på grunn av rekordhøye strømpriser.

Problemet med regjeringens strømstøtte er ikke bare at den for liten eller treffer for smalt. Selv med 100 prosent strømstøtte til både folk og bedrifter, vil offentlig kompensasjon være en dårlig løsning. I et land med stort kraftoverskudd, og så å si all strømproduksjon i offentlig eie, gir det rett og slett ikke mening at staten må gi folk støtte for at de skal ha råd til å varme opp huset om vinteren. Strømstøtte er og forblir almisser, ikke rettferdighet.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Staten kan ikke betale for alt»

Nok strøm

Som nevnt, alternativet til strømstøtte er makspris. Stikk i strid med hva mange tror, har vi nemlig ingen strømkrise. Vi har en strømpris-krise. Problemet er ikke at vi har for lite kraft, tvert imot hadde vi et betydelig kraftoverskudd i fjor. Problemet er snarere at vi ikke klarer å regulere prisen på kraft til folk og bedrifter på en fornuftig måte, til tross for at vi har mer enn nok strøm til alle.

Konkret innebærer makspris at staten setter et tak på strømprisen på for eksempel 35 kWh (snitt av strømprisen vinterstid de siste ti årene). Under dette pristaket står kraftselskapene fritt å konkurrere på pris for å tiltrekke seg kunder. Maksprisen må kombineres med en oppdekningsplikt som forplikter kraftprodusentene til å forsyne norske husholdninger og bedrifter. Oppdekningsplikten må basere seg på det man antar er et normalt strømforbruk, slik at folk ikke får drive bitcoin-mining i kjelleren med billig strøm forsynt av det offentlige. Den kraften som blir «til overs» etter at folk og bedrifter har fått det de trenger, står strømselskapene fritt til å selge så dyrt de vil, både innenlands og utenlands.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Utenlands­kablene setter vårt energi­system på spill»

Markedsfundementalistisk

Onde tunger vil sikkert ha det til at makspris er den reineste kommunisme. Men det er det altså ikke. Tvert imot snakker vi om en ganske moderat sosialdemokratisk løsning som kombinerer stat og marked. Når regjeringen ikke vil vurdere denne typen grep, legger den for dagen en markedsfundamentalistisk holdning – godt oppsummert av olje- og energiminister Marte Mjøs-Persen, som i Stortinget nylig sa at markedet «må få virke uten innblanding».

Les også

Hilde Øvrebekk: «Energiministerens ulne svar»

Hvorfor har vi i det hele tatt politikere om de ikke er villige til å blande seg inn når markedet beviselig ikke fungerer som det skal? De folkevalgte kan ikke nøye seg med å dele ut kompensasjoner og subsidiere kraftselskapenes overskudd. Vi må inn og ta styringen over markedet, slik at vi sikrer folk og bedrifter rimelig kraft.

Publisert: