Å lese kunstkritikk på vrangen

KUNST: I et leserbrev stiller Ove Eide seg kritisk til min kritikk av Marit Victoria Wulff Andreassens utstilling i BGE-galleriet «Kjønn i fri flyt». Å lese kunstkritikk på vrangen er jo en interessant øvelse, men det er nok mer edruelig å se på kunstkritikkens faktiske innhold.

Kunstkritiker Trond Borgen skriver i dette innlegget at han ikke bedømmer en kunstner ut fra kjønn, kun kunstfaglige kvaliteter. Det gjelder også Marit Victoria Wulff Andreassens utstilling. Foto: Lars Idar Waage

Debattinnlegg

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Eide liker ikke at jeg framhever Wulff Andreassen som tegner mens jeg ser en svakhet i utstillingens akrylmalerier, hvor de malte, hvite bakgrunnsflatene virker døde – hun har, etter min mening, ikke bearbeidet deler av bildene på noen malerisk interessant måte. Hun er bedre som tegner enn som maler, er min konklusjon.

Men dette vrenger Eide så det skal høres ut som om kritikeren gir kunstneren et råd: «Rådet blir at hun holder seg til det lille formatet,» sier han – selv om jeg slett ikke skriver om hennes tegninger som et lite format. Tvert imot: Wulff Andreassen har flere ganger vist at hun behersker det aller største formatet, ikke minst i Haugar Vestfold kunstmuseums utstilling HEN i 2018, hvor hennes blendende flotte veggtegning tok luven av alt annet i utstillingen. Også i hennes sterke utstilling i Stavanger kunstmuseum i 2015 viste hun sin styrke som veggtegner i stort format.

Det lille format? 

Så skriver Eide: «Vil en være slem, kan en minne om at det ikke er første gang at kvinnelige kunstnere har blitt anbefalt å holde seg til det lille, nære format». Hvem det er som skulle anbefale Wulff Andreassen dette, er uklart – meg er det i hvert fall ikke. Jeg har aldri vært i nærheten av å peke på det lille format som passende for kvinnelige kunstnere – vi lever ikke for hundre år siden. I kritikken peker jeg på en annen kunstner som i sin tid også prøvde å overføre tegneferdighetene til maleriet, uten helt å lykkes, nemlig Per Dybvig. I mitt blikk ligger en kunstfaglig vurdering av begge, ingen kjønnspolitisk eller diskriminerende nedvurdering av kvinnelige kunstnere. I tilfellet Wulff Andreasen – Dybvig: 1 – 1, uavgjort for begge kjønn.

Så har Eide problemer med min bruk av ordet subversiv, brukt om noe som undergraver etablerte normer. I kritikken min bruker jeg ordet for å vise hvilken stor kunstnerisk reise Wulff Andreassen har foretatt fra debuten i det lille kunstnerdrevne visningsstedet 21m2 i 2003, fram til årets aktuelle utstilling. Råheten i de seksuelt eksplisitte motivene fra den gang er nå raffinert til de vakreste erotiske uttrykk.

Integritet

Det er når Eide skriver at jeg «setter spørsmålstegn ved hennes kunstnerisk integritet fordi hun har valgt å stille ut i et galleri som er eid av kona til en av byens rikeste menn», at jeg virkelig forskrekkes av hans retoriske grep og urimelige påstand. Ikke skriver jeg om en av byens rikeste menn, og heller ikke nevner jeg ekteskapelige forbindelser. Jeg stiller meg heller ikke spørrende til Wulff Andreassens kunstneriske integritet. Det jeg faktisk gjør er å konstatere at konteksten for en utstilling preger dens innhold: BGE har samkjørt sine utstillinger med Galleri Brandstrup i Oslo, et av landets høyest profilerte kunstaktører når det gjelder kunstens økonomiske verdi og status. Det er et kretsløp jeg har observert gjennom mange år, så jeg kan trygt si at den idealismen Eide snakker så vakkert om, må man lete etter andre steder. 

I det jeg skriver ligger ingen «mistenkeliggjøring», som Eide sier, av BGE-galleriet, men en beskrivelser av faktiske forhold. Visst er det bra at Stavanger nå også har et galleri som ofte viser kunstnere vi ellers sjelden ville få anledning til å se her i byen. Men i alle år har jeg som kunstkritiker lagt vekt på ikke bare å skrive om kunsten per se, men også om alle relevante forhold rundt den kunsten som stilles ut. I BGE er økonomisk verdi, status og det øverste, dyreste kunstmarkedet heftige faktorer – vesentlige deler av forretningsidéen. Ikke noe galt i det, i og for seg. Men når en kunstner stiller ut i et slikt galleri, blir disse faktorene en del av pakken, og det skal det lesende publikum vite.

Å lese kunstkritikk på vrangen er ikke særlig fruktbart, og resultatet kommer alltid skjevt ut. Referanser til, og utlegninger av, en tekst må selvsagt ta utgangspunkt i teksten selv, ikke i et vrengebilde av den som kan passe leserbrevskriveren.

Les også

  1. – Det ikke er første gang at kvinnelige kunstnere har blitt anbefalt å holde seg til det lille, nære format

  2. Marit Victoria Wulff Andreassen framstiller kjønnet som en gåte

  3. – Skyt ikke på pianisten!

Publisert:
  1. Kunst
  2. Kunstkritikk
  3. Trond Borgen

Mest lest akkurat nå

  1. Slenger døren igjen for SV, MDG og Rødt

  2. Stein fra tunnelen knuste bil i tunnel:

  3. Feil fra 1980-tallet blir dyrt – nå haster det å fikse skadene

  4. På det meste hadde hun 12 timer skjermtid på én dag. Til slutt gikk Marita (24) drastisk til verks

  5. Kronprinsparets hund er død

  6. Får ikke lov å rive to sjøhus i sentrum: - Vil kunne skape svært uheldig presedens