Atferdsbegrepet i barnevernet er utdatert, se heller bak det!

Ærlig talt, ville vi sagt at en kollega har atferdsproblemer? Det er ikke en likeverdig måte å omtale andre på.

Publisert: Publisert:

At atferdsdiagnoser fremdeles er det vi oftest gir traumatiserte barn, anerkjenner jo ikke akkurat det de er påført. Og gir ikke ord de unge selv bruker – som ensomhet, tristhet, redsel, fortvilelse, innestengthet eller desperasjon – en god nok guide til hva de trenger? Foto: Shutterstock/Scanpix

Debattinnlegg

  • Dag Ø. Nordanger
    Psykologspesialist og forsker
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

For noen år siden, i sitt høringssvar til forslag om endringer i barnevernsloven, skrev Barnevernproffene følgende: «Ordet atferd legger vekt på hvordan vi oppfører oss og ikke hvordan vi har det. Atferden vår er et språk, noe vi uttrykker, for å si noe om hvordan vi har det inni oss. Det kraftige fokuset på oppførsel som dette ordet uttrykker, mener vi er med på å gjøre at barnevernet arbeider feil. Vi blir noe som skal «oppdras», i stedet for at barnevernet prøver å bygge tillit og nå inn til oss, for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør.»

Barnevernsproffene, som består av barn og unge i hjelpesystemene i Norge, ønsket ordet ut av barnevernets vokabular.

Vi har en rekke diagnoser for atferdsforstyrrelser, instrumenter for å kartlegge dem og en rekke programmer og metoder som har som sitt uttalte mål å endre barn og unges atferd.

Radikalt forslag

Nå foreligger den omfattende tilsynsrapporten etter «Glassjenta-saken», hvor det samme foreslås: «Ordbruken i barnevernet bør gjennomgåast. Ord som plassering og åtferd bør endrast eller bli tatt ut.»

Det er et ganske radikalt forslag. Om det i det hele tatt lar seg gjøre, blir det et tungt skip å snu. Mye av arbeidet som gjøres for utsatte barn, er organisert rundt begrepet atferd. Vi har en rekke diagnoser for atferdsforstyrrelser, instrumenter for å kartlegge dem og en rekke programmer og metoder som har som sitt uttalte mål å endre barn og unges atferd. Som rapporten viser er «atferdsinstitusjoner» også en egen kategori institusjoner under Bufetat, hvor «atferdsregulerende tiltak» står sentralt. Vi har til og med et nasjonalt «Atferdssenter» – et senter for studier av «problematferd og innovativ praksis».

Les også

Slik skal Glassjenta-saken gjøre barnevernet bedre

Les også

- Unnskyld, Ida

Vi vet i dag at slike reaksjoner ikke er «utagering» eller «problematferd»; det er slik vi er skapt for å sikre at vi klarer oss under betingelser som dem «glassjenta» Ida har opplevd.

Unyttig begrep

Jeg syns forslaget er modig. Det går rett inn i kjernen av en debatt vi må ta. Fører atferdsbegrepet noe godt med seg? Er det ikke en merkelig overlevning fra annen tid, da man tenkte at barns utvikling handlet om å lære å «oppføre seg», gjennom disiplinering, oppdragelse, grenser og konsekvenser? Ut fra kunnskapen vi har i dag mener jeg det er god grunn til å stille spørsmålene.

Jeg har før skrevet i Aftenbladet om hvor lett barn med erfaringer som Idas føler seg truet og reagerer med kamp eller fluktreaksjoner. Vi vet i dag at slike reaksjoner ikke er «utagering» eller «problematferd»; det er slik vi er skapt for å sikre at vi klarer oss under betingelser som dem «glassjenta» Ida har opplevd. Reaksjonene er hensiktsmessige, men det ligger en frykt bak, en følelse av å være alene i verden, en følelsesmessig smerte.

I den grad vi klarer å se bak atferden, blir det jo uvegerlig på tross av atferdsbegrepet, og ikke på grunn av det.

Det som ligger bakenfor

Utfordringen i omsorgen for unge med vansker som Idas er å klare å se dette – klare å se «bak» atferden. For det som er bak inviterer til noe helt annet enn det som slår imot oss. Hvis man tenker som meg, at Ida ikke ville gjort de farlige tingene hun gjorde, som å tenne på rommet sitt, dersom hun følte seg trygg: Hva ville da redusert sjansen for at hun gjorde noe slikt igjen? Jeg mener svaret gir seg selv. Utrygghet kan ikke lindres av annet enn trygghet. Og når man er livredd, kan man ikke oppdras eller grensesettes til å bli trygg.

Barnevernet får mye kritikk i saken, men jeg har ennå til gode å møte en barnevernarbeider som er uenig i dette – holdningen er nettopp å prøve å se forbi atferden og møte det som ligger bak med omsorg. Spørsmålet jeg tar opp, og som aktualiseres av tilsynsrapporten, er bare: Hvilken nytte har vi av atferdsbegrepet i den bestrebelsen? Vel, så lenge utfordringen er å ikke la oss forstyrre av atferden, blir spørsmålet heller retorisk – i den grad vi klarer å se bak atferden, blir det jo uvegerlig på tross av atferdsbegrepet, og ikke på grunn av det.

Når det utøves makt mot oss, må vi nærmest betvinge naturlige instinkter for ikke å føle på lysten til å utøve makt tilbake.

Lett å gå i fella

Hakket skumlere er det likevel at atferdstenkningen kan bli en «alliert» for krefter i oss selv som kommer frem når vi føler avmakt, når vi ikke får den responsen vår hjertevarme og gode intensjoner egentlig fortjener. Særlig dersom den legitimerer et fokus på grenser og konsekvenser, slik rapporten viser at tilfellet har vært i noen av tiltakene for Ida. Vi er skrudd sammen slik at vi trekkes mot å «speile» følelser vi møtes med. Når det utøves makt mot oss, må vi nærmest betvinge naturlige instinkter for ikke å føle på lysten til å utøve makt tilbake. Da kan en faglig legitimitet for nettopp maktbruk være kjærkommen. En av nestorene innen arbeid med ungdommer i barneverninstitusjoner, australske Howard Bath, kaller det vår tendens til å ende med «å møte smerte med smertebaserte tilsvar».

Rapporten fremhever den trolig viktigste motkraften mot slike prosesser; «... større vekt på å forstå barnas behov, uttrykksformene og språket deira». Og er ikke atferdsbegrepet mest i veien for tilgangen til dette? Det ville i alle fall vært en sunn øvelse å se hvor langt vi kom uten. Begreper fra traumefeltet som stress- eller alarmreaksjoner, er langt mer presise. At atferdsdiagnoser fremdeles er det vi oftest gir traumatiserte barn, anerkjenner jo ikke akkurat det de er påført. Og gir ikke ord de unge selv bruker – som ensomhet, tristhet, redsel, fortvilelse, innestengthet eller desperasjon – en god nok guide til hva de trenger?

Jeg støtter tilsynsmyndighetens råd om å lytte mer til dem det gjelder.

Lovende

Og ærlig talt er det vel ikke noen likeverdig måte å omtale andre på. Var det en kollega, ville vi vel sagt at han ikke hadde det bra, ikke at han hadde atferdsproblemer. Jeg støtter tilsynsmyndighetens råd om å lytte mer til dem det gjelder, og syns de utviser samsvar mellom liv og lære når de lar Idas stemme komme så tydelig frem.

Publisert:

Glassjenta

  1. Nasjonal rapport etter Glassjenta: Snakker med barna, men hører ikke på dem

  2. – Hvorfor har disse barna ikke fått en offisiell unnskyldning fra myndighetene, slik andre grupper har fått?

  3. Solveig Horne vil rydde opp i barnevernstjenester

  4. Derfor gir hun Horne terningkast 3

  5. «Glassjenta» så at Solveig Horne var i byen. Og inviterte på en kopp kaffe.

  6. Dette er Solveig Hornes største hodepine

Les også

  1. Glassjenta
  2. Barnevern