Vær ydmyk – innrøm feil

GJESTEKOMMENTAR: Du skal møte nederlag med rak rygg – det er den kuleste måten – og den eneste som bringer verden fremover.

«Nei, «dagens debattklima» er ikke noe nytt, folk har alltid svoret troskap til sine meninger, de har nektet å gi seg og de har hatet sine motstandere,» skriver Erik Tunstad.

Debattinnlegg

  • Erik Tunstad
    Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist
Publisert: Publisert:

Vi begynner med forskerne. De krangler om de store ting - og kranglene kan vare livet ut.

For eksempel oppdaget den franske fysikeren René Blondlot i 1903 N-strålene, til stor internasjonal jubel. Jubelen stilnet da folk forsto at strålene kun eksisterte i hodet til Blondlot, som til gjengjeld studerte dem helt frem til sin død – i bitter ensomhet.

Et motsatt eksempel: Heller ikke den tyske geologen Alfred Wegener ville gi opp sin «ville» teori - om at kontinentene beveger seg. Han ble møtt med latter, og døde før kollegene innså at de godt kunne ha vært mer ydmyke – det var Wegener som hadde rett.

Midt på 1800-tallet stakk også de to britiske gigantene Charles Darwin og TH Huxley frem sine hoder, med teorier som skulle vise seg å være til dels latterlig langt ute på jordet. Det er her vi finner de rake rygger.

Tap av ære

Men før vi kommer dit – Nei, «dagens debattklima» er ikke noe nytt, folk har alltid svoret troskap til sine meninger, de har nektet å gi seg og de har hatet sine motstandere. Det eneste nye med skrikende usaklighet på Facebook, er at den serveres på Facebook.

Men uansett forhistorie, «dagens debattklima» er lite produktivt. Vi vet med oss selv at hvis det er noe som ikke får oss til å endre mening, så er det at noen skriker «idiot!». Vi vet også at ethvert komplisert spørsmål har mer enn ett svar. Og at vi bør utvise mer ydmykhet.

Så hvorfor er vi så påståelige? Antagelig fordi vi har investert prestisje – og ser på endring av mening som tap av ære.

En begravelse av gangen

Vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn lanserte på 1960-tallet ideen om at vitenskapen endrer seg ved at ett «paradigme» erstattes med et annet. Den tviholder på én versjon av virkeligheten, helt til bevisene imot er for overveldende.

Hvorfor? Kanskje fordi ingen vil innrømme at de har tatt feil?

Kuhns beskrivelse er upresis, men av og til har den noe for seg. For eksempel da fysikken tok et langt skritt fremover rundt 1905. Tenk relativitet og kvanter. Det er muligens ironisk at Kuhns idé ikke representerte et paradigmeskifte? En av de som revolusjonerte fysikken i 1905 var Max Planck, som i 1950 skrev at «Vitenskapen utvikler seg, én begravelse av gangen».

Jeg vender i den anledning tilbake til Darwin og Huxley.

Forbilledlig

Darwin lanserte faktisk samme tanke 100 år før Planck igjen – men leverte selv et godt bevis på at det ikke alltid er slik: Før han revolusjonerte verden med evolusjon, investerte Darwin prestisje i en teori om «erratic boulders», disse svære steinblokkene som ligger spredt utover jordene. Mange forskere lurte på hvordan de hadde havnet der.

Darwin mente de hadde sittet fast i isflak som, i en tid med høyere vannstand hadde drevet ned fra Nordpolen og smeltet. Her møtte han motstand av sin erkefiende, den sveitsiske biologen og antievolusjonisten Louis Agassiz.

Agassiz var mannen som oppdaget istidene, og han forsto at steinblokkene var flyttet av isbreer. Det tok litt tid før Darwin innså nederlaget, men da den siste spikeren var hamret inn, hadde han ingen problemer med å si “Ok - jeg tok feil!”

Agassiz oppga på sin side aldri ideen om at Gud hadde skapt verden slik vi ser den i dag.

Ryggrad

Forbilledlig oppførsel fra Darwins side, altså – men han slås av sin venn og forkjemper, Thomas Henry Huxley: Mot slutten av sitt akademiske liv jobbet Huxley som hydrograf for sjøfartsmyndighetene. I 1868 studerte han gamle vannprøver fra havdypet. Det han nå fant, var slimete strukturer, med noe som liknet vener. Han mente det måtte være spor av en urskapning.

Han kalte «urskapningen» Bathybius haeckelii, etter evolusjonsbiologen Ernst Haeckel, som lenge hadde fablet om at liv oppsto fra urslim. Huxley så for seg at dette urslimet fremdeles eksisterte, og omsluttet hele kloden, dypt der nede på havets bunn.

Nye undersøkelser fant imidlertid ingen spor etter Bathybius. En forsker oppdaget derimot at når sjøvann reagerer med alkohol, skilles det ut slimliknende kalsiumsulfat. Han skrev et høflig brev til Huxley – som innså at han hadde tabbet seg ut.

Det er her han viser sin kvalitet. Han publiserte en beklagelse i tidsskriftet Nature, og på et møte i det noble British Association for the Advancement of Science tok han ansvaret for å ha spredd en slik vranglære: «My poor dear Bathybius appears likely to turn out a «Blunderibus»» - så «I shall eat my leek handsomely».

Ikke dårlig av en 60 år gammel autoritet – hvis største last må ha vært at han ikke likte purre?

Ernst Haeckel ville på sin side ikke innse at vesenet han ga navn til, ikke eksisterte. Og her er vi selvsagt ved moralen: Det er først når vi har ryggrad til å innrømme våre feil, at verden kan gå fremover. Litt mer ydmykhet i det offentlige ordskifte hadde altså ikke vært å forakte.

(Og, i tilfelle du lurte: Huxleys ære overlevde denne fadesen, og han betraktes fremdeles som en av tidenes største vitenskapsmenn.)

Les også

  1. «Virus kan endre vårt DNA»

  2. «Lavpannet» som en neandertaler? Tenkt nytt!

  3. Jaktsafari i Afrika kan være godt naturvern

  4. – Verden er bedre enn vi tror den er, og klima­krisen ikke så øde­leggende som vi frykter, så senk skuld­rene

Publisert:
  1. Erik Tunstad
  2. Netthets

Mest lest akkurat nå

  1. Viking-tilskuer utestengt etter rasistiske rop mot Glimt-spiller

  2. Dette anlegget kan snart gi deg høyere strømpris

  3. Trafikkulykke i Sandnes

  4. 28-åring dømt til ungdomsstraff for overgrep mot barn

  5. – Fest løse gjenstander

  6. Møt rogalendingene som forlater regjeringsapparatet