Hvem skal vi gjøre opprør mot ved SUS?

DEBATT: Elsa Kristiansen spør 5. mars hvorfor ikke flere gjør opprør ved SUS. Jeg lurer da på, hvem skal vi gjøre opprør mot? Avdelingsledelsen, klinikkledelsen eller sykehusledelsen?

Publisert: Publisert:

«Her er mitt opprør, jeg gir et offentlig svar. Jeg vil ikke krangle med ledere, jeg vil finne gode løsninger», skriver Stian Søllesvik Quam. Foto: Jan Inge Haga

Debattinnlegg

  • Stian Søllesvik Qvam
    Sykepleier ved SUS

Det føles ikke riktig å storme inn på kontoret til noen av dem å kreve høyere lønn og mer grunnbemanning. Jeg tror alle lederne oppriktig ønsker godt drift for pasienter og ansatte. Problemet er at de har begrensede ressurser, pengene skal strekkes langt. De skal fra Våland helt til Ullandhaug, og det skal de ikke bare til 2023, men lenger.

Kristiansen har gjerne et poeng i at New Public Management (NPM) ikke er den beste løsningen for helsesektoren, skal vi gå tilbake til rammefinansiering? Kanskje vil dette hjelpe med å lette noe av de økonomiske byrdene sykehuset har, kanskje utgjør det ingen forskjell?

Svingdørpasienter

Nå har vi NPM-modellen, og ledelsen forsøker å komme med gode løsninger. For eksempel skal en sengepost som har fysisk plass til 20 pasienter (og personale til å ivareta disse) gå ned til 16 pasienter i helger og ferier, slik at de forsvarlig kan drifte avdelingen med litt mindre personale. Problemet er uforutsigbarhet, pasienter blir syke samme hvilke ukedag det står på kalenderen. De fire «ekstra» pasientene blir som Kristiansen nevner, svingdørpasienter. De havner på andre avdelinger hvor det er mindre spisskompetanse, eller så blir de liggende som «korridorpasienter» der avdelingen ikke er bemannet til å ha 20 pasienter. Løsningen er på papiret god, men går ikke alltid i praksis.

En annen løsning er at personalet på en avdeling skal gå til andre avdelinger som er innenfor samme klinikk. Tanken er at hvis en avdeling har lite personale, kan de låne fra en annen avdeling. Dette skal gi mindre overtid og ekstravakter, som er kostbare for sykehuset. Problemet er at vi som jobber på en avdeling, blir spesialiserte i det vi jobber med, som en forventer i spesialisthelsetjenesten. Det er krevende å sette seg inn i nye pasientgrupper, diagnoser, problemstillinger, prosedyrer m.m., særlig på kort varsel. Jeg tenker at dette ikke er til det beste for pasienten eller sykehusdriften. Disse tiltakene er prøvd og er under forbedring. Det er vanskelig for sykehusledelsen å finne løsninger som lønner seg økonomisk, opprettholder pasientsikkerheten og ivaretar arbeidstakerne. Ledelsen finner ikke gode løsninger uten å prøve seg frem.

Glad i sykehuset

Jeg er oppriktig bekymret for at kollegaer og ledere skal slutte grunnet belastninger på jobb. Når folk gråter før de skal på jobb, og kommentarene i garderoben er: «Kan vi ikke bare droppe Ullandhaug, så slipper vi sparingen», så har personalet ikke mye å gå på. Det er heller ikke lett for ledelsen å måtte komme med kjipe tiltak og motta frustrasjon fra de ansatte, kanskje se at driften ikke blir så god som de ønsker og så lese i avisen om overtid og at avdelingsledere slutter. Kristiansen skrev «Sentralsykehuset har vært arbeidsplassen for mange av oss. Vi har vært glade i dette sykehuset – og stolte av det. Men nå er det slutt.» Her er jeg helt uenig! Jeg er stolt over å jobbe på SUS. Jeg er glad i sykehuset. Jeg jobber med fantastiske pasienter, kloke ledere og gode kollegaer.

Hvorfor gjør vi ikke opprør? Det er ubehagelig å starte konflikter med ledere og kollegaer, både for arbeidsmiljøet, og vi er redde for represalier. Kanskje vil vi få avslag på jobbsøknad fordi vi sa noe, kanskje blir vi utstøtt fra personalgruppen eller ledergruppen, kanskje får vi blikk i korridorene og kommentarer når vi går ut av møterommene? Jeg tror ikke det vil hjelpe å gjøre opprør, men jeg vet ikke. Jeg tror mange tenker at det blir for mye sparing. Her er mitt opprør, jeg gir et offentlig svar. Jeg vil ikke krangle med ledere, jeg vil finne gode løsninger, for pasientene, for lederne og kollegaene mine.

Publisert: