Senk foreldrenes økonomiske byrde

DEBATT: Alle foreldre bør ha råd til fotball – bare avgiftene er lave nok.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I kjølvannet av framleggelsen av levekårsundersøkelsen i Stavanger, kommer det fram i Aftenbladet at Øyvind Jacobsen mener at barn og unge slutter i fotball i Brodd fordi de ikke har råd til å bli med. Dette må vi anta at er et generelt problem flere andre steder i Stavanger.

Hvorfor har ikke ungene råd til å bli med på idrett? Skyldes det mangelfulle, kommunale støtteordninger eller klubber som legger den økonomiske lista for høyt? Vi tror at klubbene har mye å hente på å senke den økonomiske byrden for foreldre.

«Betalingsvilje blant foreldre»

Uten å sammenligne ulike idrettslag i Stavanger, finnes det idrettsklubber i byen som snakker om «betalingsvilje blant foreldre». Smak på det igjen: «Betalingsvilje» i den frivillige idretten som skal rettes mot barn og være en sosial smeltedigel av fellesskap og inkludering. Kontingenter og avgifter tilpasses det som foreldre er villige til å betale. Dette er problematisk, for alle har selvsagt ikke råd til å betale «markedsstyrte» kontingenter med utgangspunkt i «betalingsvilje».

Familier med aller dårligst råd får medlemsavgifter dekket gjennom ordninger som fritidskort eller Nav-ordninger. Problemet er, som Jacobsen i Brodd helt riktig påpeker, at det er de i mellomsjiktet som blir skadelidende. De familiene som må foreta valg for barna sine på grunn av dårlig økonomi, men også fordi idrettslagene legger opp til skyhøye kontingenter og merbelastning i form av loddsalg. Hvor blir de pengene egentlig av?

Lav medlemsavgift

Som foreldre og frivillige i Idrettslaget Pol på Tasta og Kalhammaren ser vi at det er fullt mulig å drive et inkluderende idrettstilbud for barn og unge uten at det koster mye. Pol har sannsynligvis byens laveste medlemsavgift for alle årstrinn, med en lav sats på 500 kroner og høy sats på 700 kroner for de eldste, dessuten halv pris for søsken. Klubben har ingen dugnadsplikt, ikke loddsalg, salg av dopapir, saft eller rabatthefter. Gjennom egen sosialkasse dekker Pol avgifter for vanskeligstilte, i tillegg har klubben bytteordninger for fotballsko og relatert utstyr. Hvert år arrangerer Pol gratis fotballturnering for inviterte fotballklubber som eneste klubb i distriktet.

Allerede i 1962 slo IL Pols legendariske formann Arne Tvedt fast at «Pol er mer enn en fotballklubb». Riktignok hadde Pol da opprettet grupper for håndball og kappgang, og dessuten var Pol-båten et begrep i romiljøet i distriktet. Men vel så mye som et bredere idrettslig tilbud, gjaldt det at klubben allerede den gang markerte seg som et sterkt sosialt samlingspunkt i områdene for Kalhammaren, Bjergsted, Dusavik og Tasta. En tråd som historisk sett har gått igjen i klubben siden oppstarten etterkrigshøsten 1945.

«Pol-modellen» foregår helt i det stille, uten offentlig støtte i hundretusenkroners- eller millionklassen. Vi syns det er bra at flere klubber henger seg på og gir barn opp til 6-7 år gratis medlemskap eller klubbetalt kontingent, men det hjelper lite når barnet fyller åtte år og utgiftene for medlemskontingent og loddsalg bikker 2000 kroner. Foreldre blir ikke rikere fordi barnet fyller åtte år.

Frivillige foreldre

«Pol-modellen» drives helt og holdent av frivillige foreldre. Alle inntekter; kontingenter og sponsorer går direkte til barnefotballen i Pol. Klubben har ingen utgifter til lønninger til trenere, administrative medarbeidere og sender heller ikke penger til A-laget. Dette gjør at det er mer enn nok igjen til tiltak rettet mot ungene.

Hovedproblemet i fotballen er at det ser ut til at altfor mange klubber bruker penger fra barneaktivitet til administrasjonskostnader og satsing på A-lagene, som typisk spiller på nivå fire, fem og seks i norsk fotball.

Men i stedet for å spille ballen tilbake til offentlige myndigheter og be om bedre støtteordninger for vanskeligstilte, bør idrettslagene i Stavanger først og fremst være seg bevisste sin egen praksis om kontingenter og dugnadsarbeid for å skape et inkluderende idrettslig fellesskap i nærmiljøet som alle barn og unge, uavhengig av økonomi og bakgrunn, kan delta i.