Er alle som er kritiske til vannkraftpolitikken populister?

DEBATT: Ove Eide går til angrep på oss som ikke godtar at politikerne hodeløst har gitt fra seg nasjonal råderett over den norske vannkraften. Dette er elitens stempel på en opinion som de mener ikke skjønner sitt eget beste.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi som ikke godtar at fellesskapets eiendom er blitt en handelsvarer som skal selges til høyest mulig pris bestemt av en kraftbørs for at kraftmeklere og kraftselskaper skal tjene seg søkkrike.

Vi som forstår at ordet «solidaritet» ikke handler om å selge kraften til den som er villig til å betale mest, men handler om å hjelpe uten å profittere på hjelpen. La EU få kjøpe kraften til 50 øre kWh som er riktig pris i forhold til produksjonskost. Å selge kraft til EU til høyest mulig pris er ikke solidaritet, det er «big business».

Det handler om strømprisen

For å rettferdiggjøre EUs fortreffelighet får vi høre om EUs viktige rolle som en aktør for militær trygghet og sosial velferd. Jeg som trodde det var Nato som var garantisten for vår militære trygghet. At Jonas Gahr Støre mener dette betinger at EU skal styre prisen på vår egen kraft til egen befolkning, er uforståelig for meg og ganske mange andre i dette landet, inkludert vanlige folk, bakere, butikkeiere, industrieiere ja til og med de rike.

Eide referer til om at «Hvis landet vårt ikke hadde vært på nett med omverdenen, måtte vi ha bygget ut kapasiteten til alltid å kunne takle den kaldest tenkelige vinter. Det ville vært kostbart og hadde skapt overkapasitet 99,9 prosent av tiden». Hvem har sagt at vi skal kutte kabler å isolere oss fra omverdenen? Det kan gjerne være greit å minne om at den første kabelen til våre naboland ble satt i drift for mer enn 60 år siden. Vi har drevet med kraftutveksling med våre naboland siden da, og vi har bestemt prisen på egen kraft. Vi har aldri siden hatt problemer med tilgang på nok kraft.

De to siste kablene som ble satt i drift i 2021 har for øvrig ingenting med leveringssikkerhet å gjøre, det er rene eksportkabler. Men det er ikke eksport av overskuddskraft som er skandalen, men at vi ikke lenger får bestemme prisen på kraften vi selv produserer og bruker. At flertallet på Stortinget i 2018 vedtok å knytte oss til EUs 3 energipakke og Acer, har altså ingenting med faren for at vi skulle våkne en vakker dag og oppdage at vi må koke morgenkaffen på primus.

Ligner Birkevold på Trump?

At Støre er en ihuga EU- tilhenger er det ingen som tviler på, heller ikke at han bruker alle de argumenter han kan komme på for å forsvare tabben det var å godta EUs tredje energipakke, uten å stille betingelser. At eliten angriper kommentariatet for populisme fordi de selv ikke evner å gi oss en forklaring på strømpriskrisen «som holder vann», burde vekke større bekymring. Det hele får et latterlig skjær over seg når Eide i et forsøk på å stemple politisk redaktør Harald Birkevold som nasjonalist, sammenligner han med Trump.

Når det kommer til økende politikerforakt, skyldes kanskje det at vi opplever at politikerne fører oss bak lyset. Når de ikke kan gi oss gode svar på hvorfor politikken påvirker oss negativt, og vi ikke ser noen oppsider med den politikken som føres. Vi betaler skatt og vi får velferd igjen, det er en logikk i det. Men at en så viktig og nødvendig infrastruktur som billig kraft, som koster 11 øre kWh å produsere, og som alle er avhengig av, skal selges til oss til en pris som kan være 50 ganger høyere – bestemt av EU, ja da er det betimelig å spørre om Mjøs Persen, Aasland, Vedum og Støre er de politikerne vi vil skal fortsette å representere oss. Vi må i det minste forvente at de kan fortelle oss hvorfor det må være slik, eller innrømme at avtalen Stortinget inngikk i 2018 var et feilgrep.

Når det gjelder påstanden om «politisk spagat» begrunnet i støtte til Kari Nessa Nordtun, så kan vel ikke Ove Eide mene at Arbeiderpartiet er synonymt med Jonas Gahr Støre og hans politisk ståsted? Det er ingen politiker som «eier» Arbeiderpartiet, og diskusjon om partiets retning er forhåpentligvis en demokratisk rett i et parti som kaller seg sosialdemokratisk.