«Det grønne skiftet» trenger ny kjernekraft

DEBATT: Global satsing på ny kjernekraft vil bety ubegrenset tilgang på tilnærmet karbonfri strøm og varme.

• Mantraet «det grønne skiftet» handler mest om elektrifisering, som er det viktigste tiltaket for å nå globale utslippsmål. Det betyr at verdens strømbehov kan bli mangedoblet i løpet av de neste 30 år.
• Uregelmessig strøm fra vind og sol kan bare delvis erstatte bortfallet av fossil kraft, som må reduseres kraftig.
• Gapet som oppstår i behovet for ny regulerbar kraft, må dekkes av kjernekraft.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Elektrifisering av verden er utpekt som det viktigste tiltaket for å oppnå økt energiutnyttelse, reduksjon i fossile utslipp, mindre lokal luftforurensing, osv. Elektrisk strøm dekker i dag knapt 20 prosent av verdens energibehov, men er spådd å skulle mer enn dobles (kanskje tredobles), i løpet av de kommende 30 år, etter hvert som elektrifiseringen vinner fram.

Et betimelig spørsmål: Hvor skal all strømmen komme fra? Mange ser for seg at den dramatiske økningen i behovet for elektrisk strøm, skal oppnås ved akselererende vekst i uregelmessig strømproduksjon fra vind og sol, fra rundt 7 prosent i dag til 60 -70 prosent (eller mer), i 2050. Dette er urealistisk, selv om mange ledende energiaktører tror på illusjonen om at batterier, «big data» og smarte algoritmer, skal kunne jevne ut svingningene i strømleveransene fra vind og sol.

Stort gap

Stabile strømleveranser, med strenge krav til regularitet, frekvens og spenning, kan ikke oppnås uten at tilstrekkelig regulerbar kapasitet er tilgjengelig, slik som i dag blir levert av varmekraft (fossil og kjernekraft) og vannkraft.

Gitt at fossil varmekraft, som i dag står for nær 2/3-deler av verdens strømproduksjon, må reduseres drastisk for å nå utslippsmålene, og det er begrenset hvor mye ny vannkraft som kan bli utbygd, oppstår et stort gap i det globale behovet for utslippsfri regulerbar kraft. Dette gapet, trolig jevnt økende til anslagsvis 15 - 20 000 TWh innen 2050, kan bare dekkes av ny kjernekraft.
Alternativet er enten å akseptere at utslippsmålene ikke kan nås, eller å akseptere det som professor Václav Smil advokerte på Nysnø sin klimakonferanse i Maskinhallen på Tou 28. mai: « ... det eneste som nytter, er å reversere den økonomiske veksten og behovet for energi.»

Hvor lenge skal vi stikke hodet i sanden? Oppskriften til professor Smil nevnt ovenfor, om hvordan verden kan «reddes», er for de fleste utopisk og ikke gjennomførbar. Det som gjenstår om utslippsmålene i 2030 eller 2050 skal nås, blir derfor å akseptere at verden må satse på neste generasjon av kjernekraft.

Mange stoler i dag på anbefalingene fra FNs klimapanel, men overser at klimapanelet i sin såkalte 1,5 grader-rapport (oktober 2018), også uttalte at andelen kjernekraft må økes kraftig. Motstandere av kjernekraft har som hovedargument frykten for stråling, at rester av plutonium som blir dannet i energiprosessen skal komme på avveie til militære formål og konsekvensene av lagring av radioaktivt avfall.

Utviklingen av neste generasjon kjernekraft er svært forskjellig fra dagens anlegg og går mest i retning av å utvikle feilsikre reaktormoduler som kan masseproduseres og settes sammen til større og mindre anlegg.

Radikalt forbedret

Utnyttelsen av det kjernefysiske brenslet vil bli radikalt forbedret, slik at både mengde og radioaktivitet av avfallet blir redusert til en brøkdel. Muligheten for kobling til militære formål, blir også eliminert.

Global satsing på ny kjernekraft vil bety ubegrenset tilgang på tilnærmet karbonfri strøm og varme, til beste for miljø, klima, uberørt natur og ikke minst, «grønn» energi til å løfte store befolkningsgrupper i verden ut av fattigdom.