Koronakommisjonen – nå må vi ikke gå i 22. juli-fellen!

KRONIKK: Mens vi venter på koronakommisjonen, er det nyttig å se på uheldige erfaringer fra tiden mellom 22. juli-terroren og granskingsrapporten som kom 13 måneder senere.

Publisert: Publisert:

Tomme gater over hele landet, her fra Kannik i Stavanger ved lunsjtid 29. april, symboliserer godt de store omkostningene ved koronatiltakene. Nå er det viktig at myndighetene ikke legger lokk på debatten fordi en kommisjon skal i arbeid. Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

  • Odd Einar Olsen
    Professor i risikostyring og samfunnssikkerhet, UiS
  • Sissel Haugdal Jore
    Førsteamanuensis, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS
  • Bjørn Ivar Kruke
    Førsteamanuensis i risikostyring og samfunnssikkerhet, UiS
  • Ole Andreas Engen
    Professor, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS
iconDenne artikkelen er 43 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

I Dagsrevyen 28. april (19 min. og 17 sek. ut i sendingen) fikk helseminister Bent Høie mange kritiske spørsmål om beredskapen i Norge. Han unnlot å gi konkrete svar og henviste til den nylig nedsatte koronakommisjonen.

Tirsdag 13. mai kunne Aftenposten melde at en rekke sentrale rapporter, notater og brev om koronakrisen er stemplet «unntatt offentlighet» med begrunnelsen: «Hensynet til intern saksbehandling».

Begge deler kan vise seg å være en veldig dårlig strategi. Vi vil i lang tid fremover befinne oss i dilemmasituasjoner og krav til beslutninger under stor usikkerhet som koronakrisen har skapt. Vi kan ikke risikere at gode diskusjoner avsluttes og lærdom ikke kommer frem ved at saksdokumenter hemmeligholdes i påvente av koronakommisjonens rapport.

Professor Stener Kvinnsland skal lede koronakommisjonens arbeid. Han ledet tidligere utvalget som i 2016 leverte en rapport om sykehusorganiseringen i Norge. Foto: Fredrik Hagen, NTB scanpix

Les også

UiS-forskere: «Koronakommisjonen og samfunns­­sikkerheten etter korona»

Les også

Aftenbladet mener: «Koronakommisjonens utfordringer»

Kvalte debatten

Granskingskommisjoner i etterkant av kriser er som kjent vanlig. Allerede en måned etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble det nedsatt en kommisjon for å analysere hva som skjedde, hvorfor dette skjedde, samt hvordan vårt samfunn kunne la dette skje. Kommisjonen fikk et år på å fremlegge resultatene av sine undersøkelser.

I ukene og månedene etter terroren kom det frem mange detaljer om hendelsene i de kritiske timene fra angrepet i regjeringskvartalet til terroristen ble pågrepet på Utøya, – og ikke minst om hva som hadde sviktet i planlegging og beredskap.

Mediene krevde svar fra både embetsverk og politikere fra alle partier. Ganske raskt etablerte det seg en praksis der både byråkrater og politikere unnlot å svare ved å henvise til rapporten som skulle komme i 2012.

Les også

Kristian Kise Haugland: «Etterpådårskapen»

Politisk ansvarsfraskrivelse

I en situasjon preget av usikkerhet om hvordan man best skulle forebygge og håndtere fremtidige uønskede hendelser, kunne dette se ut som en fornuftig og ydmyk strategi. Men denne strategien var uheldig av to grunner:

For det første ble mye kritikk som oppstod i kjølvannet av krisen, ikke fulgt opp av 22. juli-kommisjonen.

For det andre hadde politikerne gjennom denne strategien bundet seg til masten.

Dette ble det vi kan kalle 22. juli-fellen. Da kommisjonen endelig la frem sin rapport, 13 måneder etter terroren, ble dens skildringer og tolkninger av hendelsen enerådende. Dermed overlot politikerne i realiteten ansvaret for å definere Norges politikk overfor beredskap og terrorisme til 22. juli-kommisjonen.

Etter offentliggjøringen ble det vanskelig å motsi argumenter om hvem som tilsynelatende hadde sviktet, og hva som hadde gått galt i håndteringen av terrorhandlingen. I tillegg ble det vanskelig å være uenig i sentrale forslag til forbedret beredskap i Norge.

22. juli-kommisjonen hevdet at tragedien hadde avdekket behov for mange endringer i planverk og regler, i disponering av kompetanse og ressurser, i organisasjonskultur, prioriteringer og fokus, – ja, til og med i samfunnets holdninger. Selv om dette på overflaten var tiltak det var lett å nikke bekreftende til, er slike tiltak vanskelig å måle, og dermed er det langt fra sikkert at rapporten ble det nødvendige fundamentet for utviklingen av fremtidens beredskap.

Les også

Lars Kristiansen, Danske Bank: «Allerede ved utgangen av neste år er vi nærmest tilbake til der vi var før koronakrisen»

Dynamisk situasjon lenge

Pandemien er en varslet krise, men omfanget av tiltakene og de enorme konsekvensene tiltakene har hatt for samfunnet, har vært langt større enn man kunne forestille seg på forhånd. Viruset er nytt, kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, og usikkerheten er stor både i forhold til alvorlighetsgraden av viruset og ikke minst effekten og ettervirkningene av tiltakene.

Selv om kommisjonen er satt ned, vil det stadig dukke opp ny informasjon om viruset som gjør at tiltakene vi iverksetter for å motvirke smittespredning stadig må være gjenstand for kritisk refleksjon.

Dessuten er det stor sannsynlighet for at krisen ikke er over når kommisjonen skal levere sin rapport i mars 2021.

Frem til da kan vi ikke ha en situasjon der politikere nekter å svare på kritiske spørsmål og samtidig holder tilbake dokumenter som i utgangspunktet er offentlige.

En viktig begrunnelse for at politikerne var forsiktige med sine uttalelser før 22. juli-kommisjonen offentliggjorde sin rapport, var et ønske om ikke å lage partipolitikk av terrorangrepene. Dermed gikk den norske offentligheten også glipp av et skikkelig oppgjør med grumsete politiske understrømmer og konspirasjonsteorier som også fantes i enkelte politiske partier.

Les også

Svein Tuastad: «Vil krisetillegget veljarane har gitt til Høgre vare ved?»

Politikk skal debatteres

Selv om pandemien i seg selv ikke er politisk på samme måten som terrorangrepet i 2011, er de svært omfattende koronatiltakene som er blitt iverksatt, i høyeste grad politiske. Mange av dem er også omstridt i fagmiljøene. De bør derfor behandles som politiske vedtak man må diskutere åpent og ha partipolitisk uenighet om.

Politikere og andre beslutningstakere må fatte beslutninger på et usikkert grunnlag fordi kunnskapen om viruset og effektene av tiltakene vil være i konstant endring. Vi har derfor som samfunn ikke råd til å vente med reelle diskusjoner om hva som var bra, og hva som kunne vært håndtert bedre, til kommisjonen presenterer sin rapport, eller til etter pandemien er over.

Kritikk og debatt er nødvendige og nyttige redskaper for å sikre gode vurderinger og oppdaterte tiltak i tråd med kunnskapsutviklingen – også før koronakommisjonen har konkludert.

Publisert:

Korona-viruset

  1. Så mye større er risikoen for å bli korona-smittet dersom du reiser utenlands i sommer

  2. De skulle egentlig til Portugal. Nå er de i stedet med på å redde sommeren for strand­hotellet på Sola

  3. – Naturen slår tilbake

  4. Engelske puber åpnet igjen: – Jeg kunne ikke vente

  5. Lege- og sykepleierkonflikt ved intensivavdelingen på SUS: - Uryddig og utydelig

  6. Kjæresten til Donald Trumps eldste sønn koronasmittet

  1. Korona-viruset
  2. Samfunnssikkerhet
  3. 22. juli
  4. Politikk
  5. Samfunnsdebatt