«Another Place» og Rogaland har for alltid skilt lag, sett pris på de jernmennene som ennå står her!

KUNST: Når «Broken Column» aldri har kommet til sin rett som selvstendig verk har det kanskje noe å gjøre med at selve skulpturene er for like dem som i sin tid sto på Solastranden. Det storslagne ved «Another Place» har gjort det til et utakknemlig oppdrag å lansere oppfølgeren.

Publisert: Publisert:

Gjennom møter med dem som ble overveldet av «Another Place», er det blitt tydelig for meg at de tjuetre jernmennene som står utplassert i og rundt Stavanger sentrum, aldri har blitt noe mer enn en påminnelse om «Jernmennene på Solastranden». Foto: Jonas Haarr Friestad

Debattinnlegg

  • Runar Mykletun
    Forfatter av "Gormley"

Det siste halvåret har jeg hatt den glede å få møte en rekke mennesker, både med og uten lokal tilknytning, som mot slutten av nittitallet opplevde Antony Gormleys «Another Place» på Solastranden: hundre avstøpninger av kunstnerens nakne kropp, rustne jernskulpturer som i over et år fikk stå ved Sola flyplass. Et makeløs n kunstinstallasjon, heftig debattert, men som trakk til seg 700.000 tilskuere.

I skyggen av storverket

Gjennom møter med mange av dem som ble overveldet av kunstnerens visjonære installasjon, har det blitt tydelig for meg at Gormleys «Broken Column», de tjuetre jernmennene som står utplassert i og rundt Stavanger sentrum, aldri har blitt noe mer enn en påminnelse om jernmennene på Solastranden.

Mens jernmennene ble utplassert andre steder både før og etter Solastranden, er «Broken Column» et såkalt stedsspesifikt verk, laget for Stavanger. De tjuetre skulpturene av jern er utplassert i sentrumsnære områder av vidt forskjellig karakter: Fisketorget, Kirkegårdsveien, bensinstasjonen i Haugesundsgata, Stavanger tinghus, Mosvannsparken med flere. Initiativet til verket ble tatt mens folk fremdeles valfartet til Solastranden for å se jernmennene.

Når «Broken Column» aldri har kommet til sin rett som selvstendig verk, har det kanskje noe å gjøre med at selve skulpturene er for like dem som i sin tid sto på Solastranden. Mange tror ennå det i begge tilfeller er snakk om de samme skulpturene. Kanskje har formidlingsinnsatsen vært for dårlig, eller oppgaven for vanskelig? Det storslagne ved «Another Plac»e har gjort det til et utakknemlig oppdrag å lansere oppfølgeren.

Er «Broken Column» dømt til å forbli en slags anti-Another Place, anti-elg-i-solnedgang?

For spesielt interesserte

«Broken Column» fremstår som et verk for spesielt interesserte. Om man, som jeg, setter av en hel dag til å spasere rundt for å få sett alle de 23 skulpturene, er sannsynligheten stor for at man ikke vil klare det. Med mindre man passer på at det er skoledag og friminutt, slik at man har en sjanse til å få slippe inn i klasserommet på St. Svithun skole; med mindre man har gjort en avtale med beboeren av Hetlandsgate 53 om besøk, med mindre man har en kajakk til rådighet og er i stand til å padle til skjæret Natvigs Minde uten å kantre.

Er «Broken Column» dømt til å forbli en slags anti-»Another Place», anti-elg-i-solnedgang? Spiller det noen rolle om det folkelige aspektet tynnes ut med Broken Column? At man med denne installasjonen snevrer inn publikum til dem som besøker kunstforeninger og museer, at man gjenoppretter skillelinjene som jernmennene visket ut? Har det noe å si om «Broken Column» var et bestillingsverk fra lokale krefter som satset høyt for at Stavanger skulle bli europeisk kulturhovedstad?

Jeg merker det selv, at jeg dras mot «Another Place». Som menneskene jeg har møtt det siste halvåret. De strever med å finne ord som kan formidle det overveldende, det skakende, ved deres møte med jernmennene.

Skal vi finne mannen i sanden?

Nettopp famlingen i forsøkene på å beskrive møtet med «Another Place», gjør det tydelig at opplevelsen var og fremdeles er noe unikt for dem. Det fantes ikke noe å sammenligne med den gang, og det finnes fremdeles ikke noe å sammenligne med – over tjue år senere. I lys av jernmennene fremstår «Broken Column» som en flyktig og stormfull affære mellom Gormley og Stavanger-regionen, som munner ut i et fornuftsekteskap.

Om det fortsetter sånn kan vi like gjerne bruke de stadig færre oljemillionene våre på en storstilt utgravning av Solastranden for å gjenfinne den ene jernmannen som, ifølge kunstner Antony Gormley, bokstavelig talt ble slukt av sanden da man skulle forflytte installasjonen til Belgia.

Skal vi komme oss videre, må vi innse at jernmennene og Rogaland for alltid har skilt lag. Først når vi har bearbeidet denne sorgen, vil vi kunne verdsette mennene av jern som fremdeles finnes blant oss. Men det vil kreve formidling på et helt annet nivå og av et helt annet omfang enn det som til nå har vært tilfellet.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Åpner gigant­butikk på Forus - alle konkur­rentene er borte

  2. Kommunen har gjeld til langt opp over ørene: - Uten den lave renta hadde dette vært en økonomisk katastrofe

  3. Ytter­ligere én buss­passa­sjer har fått på­vist koro­nasmitte

  4. Stavanger-politiker søker om fritak fra sine politiske verv: – Livet sier «stopp litt nå» til meg

  5. 13 fikk bot på E39

  6. Lærere med hoved­fag klarer ikke løse nye eksamens­oppgaver for mate­matikk i videre­gående: – Vi føler oss maktes­løse