Tid for å humanisere menneskeheten!

KRONIKK: Litt inn i 2020-årene står menneskene fremfor enorme samfunnsutfordringer i en verden mer globalisert enn noensinne. Det største problemet er kanskje den snikende dehumaniseringen av mennesket.

Publisert: Publisert:

Forfatteren og humanisten Henrik Wergeland i 1839. Litografi av Gottlieb Louis Fehr etter en tegning av J. Møller. Foto: Nasjonalbiblioteket

Debattinnlegg

  • Hans Egil Offerdal
    Senior internasjonal rådgiver, Forsknings- og innovasjonsavdelingen, Universitetet i Bergen

Det er gått 176 år siden Henrik Wergeland (1808–1845) skrev disse ordene i essayet «Historiens resultat – en rekke av betraktninger». Dessverre har budskapet ikke mistet sin aktualitet.

Grunnleggende verdier viskes bort

Rivaliseringen for å ha mer og for å produsere mer, kombinert med en rivende teknologisk utvikling, har ført menneskeheten – og vår klode – ut på katastrofens rand. Jaget etter større profitt, og stadig nye krav om effektivisering, gjør at vi er i ferd med å viske bort de grunnleggende verdier som faktisk gjør oss menneskelige.

Underlig nok handler det ikke lenger om å finne humane løsninger som er til det beste for mennesket, men om å maksimere lønnsomhet, ofte ved å kutte i budsjetter.

I «sivilisasjoner» med enorm rikdom samlet på noen få hender er det kommet så langt at det (igjen?) er moralsk akseptabelt å offentlig forsvare at en human behandling av andre mennesker er blitt for kostbart. Følgen av denne morbide ideologien er at «verdien» av et enkelt menneskeliv blir stadig forringet.

Råheten brer seg

Ved kreativ bruk av økonomiske argumenter (f.eks. enorme kostnader for å hjelpe samfunnets svakeste), finner en stadig nye måter for å – direkte eller indirekte – undergrave menneskelig verdighet. Råheten brer om seg i alle deler av samfunnet ledsaget av en konstant av-individualisering av enkeltmennesket. De talløse ofrene for samtidens nesten unevnelige tragedier blir stort sett klassifisert i en eller annen bås. Sjelden blir de omtalt som de dyrebare enkeltindividene de er.

Resultatet er at mange personer snart ikke har noen rettigheter. Populistiske krefter fremviser stadig sin iver etter å ta grunnleggende menneskerettigheter fra dem som er «utenfor». Og, mer alvorlig: Mange mennesker blir heller ikke betraktet, eller behandlet, som mennesker.

I det 21. århundre er den største trusselen mot menneskeheten at selve retten til å være menneske er i ferd med å gå fortapt. At hver enkelt person blir betraktet som noe ukrenkelig og verdifullt i kraft av seg selv, er en grunnsetning som nå er under sterkt press fra mange kanter. Uten dette fundamentale kriteriet i bunn vil ethvert forsøk på å løse de globale samfunnsutfordringene feile totalt.

Les også

Regjeringen sier nei til asylsøkerne – Stavanger vil si ja

Les også

Hadde vi tålt 122.000 flyktninger på fire år i Norge? Hellas har tatt imot dobbelt så mange

Vår menneskelighet

Mye av svaret på vår tids utfordringer er å humanisere menneskeheten, slik de latinamerikanske tenkerne Pedro Casaldáliga og Jon Sobrino lenge har uttrykt. Selvsagt finnes det ikke noen enkel løsning for hvordan vi skal klare å humanisere menneskeheten. Dog kan det hevdes, slik det har vært gjort flere ganger i historien, at en humanistisk utdannelse, hvor menneskets ve og vel kompromissløst står i sentrum, er en fundamental nøkkel for å komme ut av uføret. Dette er, selvsagt, ikke et rop om å bremse nødvendig økonomisk og teknologisk utvikling. Hensikten er å gjøre den mer human.

Den franske økonomen Louis-Joseph Lebret (1897–1966) pekte på det han kalte «den siste revolusjon». Dette er en spirituell revolusjon som innebærer at en «utviser omtanke for andre grunnet deres faktiske eller potensielle verdi som mennesker». For Lebret er denne måten å virkelig se andre mennesker på en absolutt nødvendighet for å redde menneskeheten – og dermed også jordkloden – fra sin egen undergang. I vår tid skulle det være unødvendig å tilføye at det haster.

Friheten til å være og til å kunne leve som et fullt menneske med verdighet er, utvilsomt, den viktigste verdikampen som vil bli utkjempet i årene fremover. Dersom humaniora får status som kritiker, normbærer og veiviser i samfunnet, så kan vi kanskje komme et lite stykke nærmere målet om å humanisere menneskeheten.

Publisert: