Hvorfor blir vi ikke så sinte at vi reagerer på seksuelt misbruk av og vold mot barn?

KRONIKK: Bompenger engasjerer, men hvorfor bryr vi oss egentlig ikke om utbredte overgrep mot barn? Og er det ikke flaut, politikere, at Norge her bryter FNs barnekonvensjon på flere punkter?

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

FNs barnekomité la 4. juni 2018 fra en rapport som viser at Norge bryter FNs barnekonvensjon på flere punkter. Ett av punktene er kritikk for at vi ikke tar vold og seksuelle overgrep mot barn på større alvor. Norge får kritikk for at problemet ikke forebygges og bekjempes med større ressursbruk, mer konkrete planer og mer målrettet holdningskampanjer. Norge er satt under lupen for ikke å beskytte barn og unge mot seksuelle overgrep – og, kjære politikere, det er flaut!

Hva som bør opprøre oss

Det er samtidig et utrolig stort engasjement rundt Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB), – ja, så stort at FNB ble et eget politisk parti. Folk er sinte, frustrerte og oppgitte over den store økonomiske belastningen enkelte familier sitter igjen med etter at bompengeringene ble innført. Den rammer sosialt urettferdig.

Jeg savner et tilsvarende engasjement for barn og unge som lever med vold og seksuelle overgrep som sin del av hverdagen. Det rammer forsvarsløse og sårbare barn og unge urettferdig! Det rammer barn og unge som ikke kan starte sin egen folkeaksjon, de som er stemmeløse og kneblet av redsel, skam og trusler. Barn og unge som blir syke, fysisk og psykisk, av den hverdagen de lever i. Barn og unge som bruker kreftene på å overleve i stede for å leve. Barn som bruker all sin energi på å skjule for omverdenen hvordan de egentlig har det, som sliter med å lære, fokusere og delta i aktiviteter på lik linje med andre barn. Mange slike barn lever usynlige blant oss.

Jeg savner et engasjement og en folkeaksjon for disse tusenvis av barn og unge. Burde ikke NOK være NOK for disse også? Jeg savner en folkeaksjon som kan stå opp for alle barn og unge som lever under ekstreme forhold, en folkeaksjon som samler alle partiene, en folkeaksjon som engasjerer alle samfunnsborgere, hvor vi sammen sier: JA til en trygg barndom for alle!

Vi vet det vi trenger å vite

Vi kjenner overgrepstallene, presentert av Folkehelsesinstituttet. Vi kjenner til omfanget gjennom statistikker og mediene. Vi sjokkeres, rister på hodet, forstår ikke at det kan skje, gjemmer hodet i hendene og håper nyhetsinnslaget slutter snart. Ukentlig, om ikke daglig, får vi høre om nye overgrep som er avslørt, ofte store og omfattende saker. Rapporter fra Kripos om seksuelle overgrep, viser at antall anmeldte saker øker dramatisk når det gjelder overgrep mot barn under 14 år.

Dette er rystende, men de virkelig store tallene er for de sakene som aldri blir anmeldt. Disse overgrepene skjer, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, ofte i nære relasjoner, hvor det å anmelde kan få store konsekvenser for barnet og familien. Dette er en reell frykt som barn i Norge må leve med.

Vi ser det ikke før vi tror det, skrev Inga Marte Thorkildsen som tittel på sin bok utgitt i 2015. «Vold og overgrep mot barn skjer hele tiden, i alle kommuner i Norge. Dette er opphav til en rekke helseproblemer: fattigdom, rus, såkalte atferdsproblemer, selvmord og selvmordsforsøk. Hvorfor gjør vi ikke mer for å hindre vold og overgrep mot barn? Fordi vi ikke vil tro at det skjer. Og når vi ikke tror det, ser vi det heller ikke», skriver Thorkildsen.

Kjernesakene

Politikk er komplekst, det er det ingen tvil om, og alle kjemper for sine kjernesaker. Det er mye som er viktig, og det er utfordrende å skulle prioritere. Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) har sine kjernesaker:

• Overgrepstallene må ned, drastisk!
• Det må jobbes bedre forebyggende, avdekkende og ivaretakende.
• Forskning, fag og erfaring må snakke bedre sammen for å komme frem til tjenester som virkelig virker og som kan nå ut til alle, ikke bare et fåtall.
• Det som blir gjort av forebygging, avdekking og ivaretagelse skal ikke avhenge av hvor du bor i landet eller kommunen.

Seksuelle overgrep, særlig mot barn og unge, gir en livsbelastning som kan forringe livet både fysisk og psykisk. Et overveldende flertall at dem som trenger hjelp fra psykisk helsevern for barn, ungdom og voksne, har en historie med fysisk, psykisk og seksualisert vold som sin livserfaring. Mange får god hjelp, særlig om de får tidlig hjelp, men altfor mange sliter med senvirkninger i flere tiår, noen livet ut, og altfor mange får ikke den helsehjelpen de har behov for.

Bare tre lokalpartier svarte

I et skriv før sommeren utfordret LMSO Rogaland lokalpartier i Sandnes, Sola og Stavanger i til å svare på hvordan de ville løse utfordringene knyttet til folkehelseproblemet. Tre partier svarte på forespørselen: Stavanger Senterparti ved Dagny Sunnanå Hausken, Sola KrF ved Bjørg Lauvvik og Stavanger SV ved Ingrid Kristine Aspli. De kom med ulike innspill til hvordan de ville løse dette folkehelseproblemet, men på ett område var de enige – og det var å satse mer på helsesykepleiere i skolene.

Vi har kunnskapen, men kunnskap alene er ikke nok. Nå må det virkelig et løft til for å sette kunnskap ut i handling. Handling som forplikter! Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til å vente lenger, og vi har et ansvar for å ivareta det enkelte mennesket dette rammer.

JA til en trygg barndom for alle!

Godt valg!