Til tross for at det er mange positive ting som skjer, er det grunn til uro

DEBATT: Heldigvis er det fremdeles mange mennesker som gjør en flott og viktig innsats for andre, men den generelle utviklingen, og Sigurd Viks og mitt ansvar for vår neste, endres ikke av noen oppslag i avisen om mennesker som yter en ekstraordinær innsats for andre.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over fem år gammel

«Hvordan vet sogneprest Øivind Holtedahl dette?» spør Sigurd Vik etter å ha lest Aftenbladets oppslag «Varm preken i kald kirke» fra gudstjenesten på julaften i Domkirken, og lurer på hvordan jeg har dekning for en beskrivelse av vårt tid som preget av økende individualisme og seg selv nok-tekning.

Det er godt!

For det første er det sant som Sigurd Vik skriver, at det også skjer mange positive ting i verden, og at det er mye som utvikler seg til det bedre. Det er godt! Selve prekenformen er knapp i seg selv og fordrer at man av og til maler med litt bred pensel. Derfor er jeg takknemlig for Sigurd Vik sitt engasjement og invitasjon til å utdype prekenen, også fordi jeg mener det er grunn til holde fast på julens budskap som en utfordring til nestekjærlighet og ansvar for vår neste.

Til tross for at det er mange positive ting som skjer, er det også grunn til uro. Det første svaret på Sigurd Vik sitt spørsmål om hvordan jeg vet dette, er at det holder lenge å følge med på nyhetene: Helseminister Bent Høie definerer ensomhet som et folkehelseproblem i Norge, og Kirkens SOS rapporterer at de denne julen mottok flere telefoner enn forrige jul. Med jevne mellomrom kan vi lese om lag og organisasjoner som må avlyse arrangementer på grunn av manglende dugnadsoppslutning. Eirik Lundblad, en av dem som generøst åpnet hjemmet sitt for andre denne julen, uttaler i Aftenbladet 7. november: «At dette initiativet, vår sak, har en så stor nyhetsverdi i seg selv, vitner for oss litt om en manglende gjestfrihetskultur i Norge.»

Flere faller utenfor

Hvis Sigurd Vik ønsker å gå grundigere til verks, finnes det også en rekke forskningsbidrag om dette: Andelen av befolkningen som gjør frivillig arbeid går nedover, og motivasjonen for å bidra som frivillig handler i økende grad om «individuell selvrealisering». Stavanger sin ungdomsundersøkelse fra 2013 forteller at 25 prosent av jentene har kjent på ensomhet i løpet av den siste uka. I arbeidet som prest møter jeg også mennesker som på ulike måter opplever at de faller utenfor i vårt samfunn. Heldigvis er det fremdeles mange mennesker som gjør en flott og viktig innsats for andre, men den generelle utviklingen, og Sigurd Viks og mitt ansvar for vår neste, endres ikke av noen oppslag i avisen om mennesker som yter en ekstraordinær innsats for andre.

Sigurd Vik beskriver en rekke situasjoner der han i løpet av julen har opplevd omsorg fra familie og venner. Det er fint! Mitt poeng er ikke å si at dette ikke er verdifullt eller utrykk for kjærlighet, men mitt poeng er å si at vårt ansvar som medmennesker strekker seg lenger enn til våre nærmeste familie og venner. Når vi avgrenser ansvaret for våre medmennesker til å kun gjelde vår nærmeste familie og venner, da får vi et kaldere samfunn.

Sigurd Vik står fritt til å tolke julens budskap slik det selv passer ham, men den prekenen som ble holdt i Domkirken på julaften, føyer seg inn i den kristne tradisjonen for nestekjærlighet som strekker seg helt tilbake til engelens sang på Betlehemsmarken for 2000 år siden. I julen blir Gud menneske, og vi møter Gud i vår neste. Det radikale og mange ganger svært utfordrende i Jesu sin forkynnelse er at vårt ansvar for vår neste ikke avgrenses til å kun gjelde våre nærmeste, til vår familie og venner, men at det gjelder alle mennesker. Det var prekenes budskap, og det er også julens budskap!

Priviligerte

Sigurd Vik og jeg er privilegerte siden vi har mennesker rundt oss som viser oss omsorg og kjærlighet. Da kan det av og til være nødvendig for oss å bli utfordret til å se dem som ikke har det på samme måten, selv om det kanskje forstyrrer julekosen.