Hva gjør vindkraftmillionene med våre politikere?

DEBATT: Etter de store vannkraftutbyggingene var over, trodde mange at vår vindfulle og vakre fjellnatur var trygg for store naturinngrep, som turmål og et siste fristed og gjemmested for truede dyre- og fuglearter. Slik ble det ikke.

I vindkraftmiljøet flyter pengene. Et eksempel på pengeflyt i etikkens grenseland er millionavtalene som utbyggerne tilbyr kommunene for å sikre positive vindkraftvedtak, skriver innsenderen.
  • Sveinulf Vågene
    Rådgiver, Motvind Norge
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Nå har vinden som blåser der plutselig gitt disse naturområdene en voldsom pengeverdi. Opportunister fra norske og utenlandske vindselskap kjemper med nebb og klør for å få adgang til disse områdene. De vil sette opp vindkraftverk på flatsprengte fjelltopper og lokkes av superprofitter opp i milliardstørrelse.

Superprofitt og luselønn

Bjerkreimsklynga er, med sine 300 MW installerte effekt, et stort vindprosjekt. Det er ikke lett å finne nøyaktige tall på hvor mye Norsk Vind fikk i nettofortjeneste på dette prosjektet. Men generelle tall vi har funnet tyder på at fortjenesten, når vindkraftverk selges til utenlandske investorer, har ligget i størrelsesorden 2 millioner kroner per installert MW for større prosjekt. Det betyr at fortjenesten ved salg av Bjerkreimsklynga til det tyske fondet Luxcara kan anslås å ligge mellom 500 og 800 millioner kroner. Luxcara er et privateid fond som forvalter sparepenger for Bayerske tannleger.

Det er derfor ingen overraskelse at Lars Helge Helvig, som er gründeren bak Norsk Vind, på kort tid har blitt milliardær på vindkraft. I 2020 avslørte Aftenbladet at Norsk Vind bedrev sosial dumping under utbygging av Bjerkreimsklynga. De ble da pålagt å doble lønna til sine underbetalte utenlandske vindkraftarbeidere. Dette altså samtidig som eierne håvet inn superprofitter!

De smører seg frem

I dette miljøet flyter pengene. Et eksempel på pengeflyt i etikkens grenseland er millionavtalene som utbyggerne tilbyr kommunene for å sikre positive vindkraftvedtak. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt beskriver dem slik: «noen av dem er klare brudd på grunnleggende forvaltningsmessige regler om krav om likebehandling, og forbud mot å legge vekt på utenforliggende hensyn. En slik sammenblanding av reguleringsmessige hensyn og motytelser til kommunen hadde aldri blitt tolerert i andre utbyggingssaker ...»

Det er dessverre slik at når det dukker opp områder med superprofitt i samfunnet, dukker også de mest hensynsløse profittjegerne opp. I verste fall kan det også tiltrekke seg organisert kriminalitet. (Det må understrekes at dette er en generell observasjon).

Sterke krefter er også i ferd med å bygge opp en holdning i samfunnet som går ut på at det er greit å kjøpe seg adgang til å forbruke natur. De «fine» ordene er «å gi mer tilbake til lokalsamfunnet». Det som i realiteten anbefales er at utbyggere smører seg frem til en vindkonsesjon i urørt natur ved å gi kommunene penger – som om det norske folk var til salgs.

Frister pengeflyten?

Vi har i den senere tid fått en rekke avsløringer av politikere som nesten rutinemessig snyter på lett kontrollerbare utgiftsposter som reiseregninger og pendlerboliger. Burde vi ikke være på vakt overfor hva slags avtaler og transaksjoner som kan foregå på mindre åpne områder? Et interessant område er politikere som etter lengre tids press fra vindkraftutbyggere plutselig snur og sier ja til vindkraftverk. Hva er det som får slike politikere til å gå imot folket som har valgt dem?

Det er på tide å stille spørsmål ved hva den store pengeflyten innen enkelte bransjer gjør med våre beslutningstagere. Er våre kontrollsystemer gode nok til å kunne fange opp og rette på økonomiske uregelmessigheter som måtte oppstå? Det gjelder ikke minst superprofitter i bransjer som mange politikere synes å betrakte som «hellige kyr».

Det er stort behov for ekstra årvåkenhet og gode, holdningsskapende kampanjer. Staten må ta grep og etablere bedre oversyn med utsatte områder i samfunnet – både innen privat næringsliv, forvaltning og lokalpolitikk.

De «fine» ordene er «å gi mer tilbake til lokalsamfunnet». Det som i realiteten anbefales er at utbyggere smører seg frem til en vindkonsesjon i urørt natur ved å gi kommunene penger – som om det norske folk var til salgs.
Publisert: