Fremtidens bomønster vil bli endret, tenk nytt om uteområdene!

KRONIKK: En «frikjøpsordning» fra normen for uteområder kan gjøre nabolagene i tettbygde strøk mer attraktive.

I tettbygde strøk som bybåndet Stavanger–Sandnes, bør små prosjekter for uteområder – gjennom «frikjøp» fra normen om uteoppholds­areal – kunne slås sammen til ett mer spennende og mer brukt uteområde.
  • Martin Lillesand
    Plankonsulent, MaPlan
  • Henrik Lundberg
    Sivilarkitekt MNAL, KAP − Kontor for Arkitektur og Plan
  • Simon Krohn-Hansen
    Arkitekt, DARK Arkitekter
  • Jostein Korsnes
    Arkitekt, DARK Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er enighet om at regionen står foran et viktig veiskille. For å lykkes med å være en attraktiv bo- og arbeids­region i konkurranse med andre deler av Norge og med Europa, er det viktig at vår region klarer å tiltrekke seg familier, kvalifisert arbeidskraft og nye bedrifter.

For å få til dette, må vi tenke nytt og annerledes om hvordan vi utformer boligområdene våre.

Av erfaring ser vi at kommune­planens ideelle miljømål ikke er noen garanti for bærekraftig og kvalitativ byutvikling, og at gode målsettinger uten oppfølgende konkrete virkemidler sjelden gir resultater. Det er ikke tilstrekkelig at bybåndet Sandnes Stavanger blir definert som prioritert byutviklingsakse. Det er nødvendig med rammer som sørger for at byutviklingen faktisk søker hit.

Ute­opp­holds­normen er et slikt virkemiddel som må differensieres mer i kommende kommuneplan for at man skal nå målene man har satt seg. Kravet om 30 kvadratmeter ute­opp­holds­areal generelt for hele byen medfører ingen prioritering av bybåndet, og medvirker heller ikke til måloppnåelse.

Ikke 1980-tallet

Bokvalitet er ikke det samme som boligkvalitet. Bokvalitet handler mest om kvaliteten i områdene mellom byggene og i nabolaget. Bokvalitet i urbane strøk vil være forskjellig fra bokvalitet i spredte strøk. For mindre urbane områder vil bokvaliteten være tettere knyttet til uteområdet rundt selve boligen. I sentrum og i utviklingsområder i bybåndet vil bokvaliteten i langt større grad defineres på et områdenivå.

For bokvalitet i bybåndet er det med andre ord like viktig hva som finnes på område- og nabolagsnivå, som hva som finnes av kvaliteter knyttet til den enkelte bolig eller boligkompleks.

Undersøkelser har vist at noen av de område­kvaliteter innbyggere setter mest pris på, er trivelige gater og møteplasser, variasjon i tilbud av butikker og service, tilgang på kollektivtrafikk, i tillegg til tilgang til natur, utsikt og estetiske kvaliteter.

Annerledes kommuneplaner

Det er viktig at man i utarbeidelse av ny kommuneplan i Stavanger og Sandnes erkjenner at bybåndet, som den viktigste utviklingsaksen i regionen, trenger tetthet, urbanitet og bymessige utvikling, slik overordnede politiske mål forutsetter. Urbanitet og bokvalitet på områdenivå henger sammen siden urbanitet gir flere tilbud og opplevelser innenfor gangavstand. Urbanitet er nødvendig for å få en kritisk masse av innbyggere, og for at det innenfor nærområdet er nok folk til at tilbudene kan eksistere og utvikle seg.

Neste versjon av kommuneplaner må derfor ha bestemmelser som ser et større område under ett og prioriterer økte kvaliteter på områdenivå i like stor grad som kvaliteten innenfor det enkelte prosjekt. Med andre ord bør ikke det enkelte byggeprosjektet alltid løse alle krav til blant annet lek og opphold innenfor egen tomt, men heller bidra til å øke kvalitetene av områdets samlede utearealer, slik at disse får høy kvalitet og tas i bruk av beboerne i området. Her er det ikke snakk om et enten eller, men et både og.

Deler av bybåndet er ikke videre attraktivt i dag, men det finnes stor vilje og evne til å forandre denne delen av regionen.

«Frikjøpsordning» for utomhusnormen?

Pengene til flere lekeplasser kan bli til én park eller friområde – og samlingsplass og sosialt møtested.

En mulig måte å løse dette på kan være at deler av normen for uteoppholdsareal, som i dag er 30 kvadratmeter, kan «frikjøpes». Fylkestinget vedtok i sin regionalplan en utomhusnorm for bybåndet som kan være et verktøy for å skape bokvalitet på om­råde­plan-nivå. Normen til fylkestinget sier at 20 kvadratmeter per boenhet skal etableres på egen grunn, og at sambruk av offentlige grøntarealer kan dekke kravene til de resterende 10 kvadratmeterne.

Med fylkestingets norm som utgangspunkt kan Stavanger og Sandnes tilrettelegge for en type «frikjøpsordning» for en tredel uteoppholdsarealet som beskrevet over, hvor de ulike prosjektene bidrar med midler som bykommunene kan forvalte og bruke målrettet og øremerket til å etablere spennende parker og friområder til glede for områdets beboere.

Slike aktivitetsparker og friområder kan bli samlingspunkter og sosiale møteplasser for beboerne innenfor en gangavstand på 100–200 meter.

Et felles løft

Selv om deler av bybåndet ikke er videre attraktivt i dag, finnes det en stor vilje og evne til å forandre denne delen av regionen. Dette vil kreve et felles løft mellom kommunene Stavanger og Sandnes, utbyggere, arkitekter og planleggere.

Før det kan skje, må myndighetene blant annet legge til rette for en urban utvikling i form av en mer differensiert norm for uteoppholdsareal. Dette vil kunne åpne for en helt ny og vital byutvikling i viktige delområder av bybåndet, som i dag er preget av stillstand.

Dette vil samtidig være et viktig verktøy for å oppnå regionens miljøpakke-forpliktelser om fortetting og bærekraftig utvikling langs bussveiene.

Publisert: