ONS: Grotesk grådighet eller tillit?

KRONIKK: Årets ONS-tema er «Trust» (tillit). Fornybar energi er med, men ONS-komiteene og åpningstalerne fra Shell, Total, Equinor og olje-sympatiske IEA, avdekker en spagat mellom fossil avhengighet og et grønt skifte. Elon Musk er et unntak.

Fra en miljøkampanje med helsides annonser i Aftenposten og Aftenbladet, finansiert av Fina (idé: Idea & Art). Uavhengige eksperter fikk skrive en helside uten at noen la seg opp i teksten. Dette var like etter en tidligere energikrig (Kuwait 1990). Jeg valgte å påpeke at vi har en sårbar energiforsyning, men at vi visst aldri lærer. Nå er vi der igjen – 32 år senere.
  • Harald N. Røstvik
    Harald N. Røstvik
    Professor, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging (ISØP), UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

ONS posisjonerer seg i det grønne skiftet, men fire av seks hovedpartnere er fremdeles oljeselskap. Sammenhengen mellom fossil energi og klimaendringer fremgår nå av ONS’ nettside.

Fra hjemmesiden til ONS (konferansen Offshore Northern Seas), «oljemesså».

Retorikken er endret. Ellers er alt som før, og to dilemma fremstår:

  • Den lave hastigheten på det grønne skiftet i Norge.
  • Olje- og gassinntektenes bremseeffekt på det grønne skiftet.

Hastigheten

1,5-graders målet (1850–2100) er tapt. Vi har passert 1,25 og når 1,5 grader celsius i 2029. Veien er åpen til ekstreme konsekvenser ved 3,5 grader global temperaturstigning. Norsk klimamål på 55 prosent utslippsreduksjon og Stavangers på 80 prosent innen 2030 – om sju år – synes urealistiske. Å nå slike mål krever mer enn «muddle on». Det krever harde tiltak, ekstrem omstilling og incentiver vi ikke har sett maken til, fordi:

  • Selv da verden «stengte ned» i pandemien, falt de globale klimagassutslippene med «bare» 7 prosent.
  • Elektrifisering av sokkelen er en forutsetning. Det vil pynte på Norges (og Equinors) klimaregnskap, men kreve 23 TWh. Hvis havvind skal brukes, snakker vi etter 2030. Å ta 23 TWh fra land, mens husholdningene oppfordres til å iverksette 10 TWh Enøk-tiltak, er et paradoks. Det er umusikalsk.
    Og det gjelder jo et «kortsiktig» oljeprosjekt. For oljen skal vel av klimaårsaker på sikt fases ut, eller? Bygging av strømnett fra Nord-Norges to øre kWh-prisnivå til Sør-Norges seks kroner er kanskje mer presserende?
  • De store fossilenergi-aktørene hevder nå at de leder an i det grønne skiftet. De tar grønne posisjoner. Men mange spør om det «tilfeldigvis» mest er «grønnvasking». Bremser de det grønne skiftet?

Mange tjener rått på fossil energi. Grotesk grådighet, sa FNs generalsekretær. ONS-gjenganger, BP-styreformann og tidligere toppsjef i Statoil, Helge Lund hadde årsinntekt på 705 millioner i 2021. Forskjells-Norge står i full blomst. Eiendom er blitt investeringsobjekt. Prisene drives opp og hindrer vanlig ungdoms inngang på boligmarkedet.

Les også

Debatt: «Ikke bruk ONS til å grønnvaske fossile energikilder!»

Utfordringen

For å tjene enda mer har mange «oljefolk» drapert seg i grønne kapper – snudd etter vinden. De uttrykker nå en rørende retorisk omsorg for klima og natur, mens de med foten godt plantet i de rå fossilenergi-avhengige «oligarkenes» leir låser oss til oljen i tiår fremover. Så, se hva de gjør – ikke hva de sier!

Vi må realitetsorientere oss, se fremtiden i hvitøyet. Virker det bremsende på det grønne skiftet at hundretusener har posisjonert seg tett på fossilenergiens honningkrukker? Forskning viser at mange har økonomisk interesse av at fossilenergialderen forlenges. Staten har aldri hatt høyere inntekter fra oljen enn nå og struper neppe «melkekua» til fordel for et raskt grønt skifte.

Etiske dilemma

Fossil energi handler også om helse, om luft. Ny forskning viser at luftforurensing (olje, gass og ved – PM 2,5) kan føre til demens. Det er statens ansvar å beskytte sine borgere. I stedet er staten blitt en slags korrumpert «krigsprofitør» i samband med krigen i Ukraina i et etisk dilemma. Men vi har vært her før, på grunn av vår enorme våpen-, olje- og gasseksport. Arkivet mitt, som overlates til Arkivverket i høst, har mange eksempler (illustrasjonen).

Men mange møter nå situasjonen som om det er første gang. Sist uke avdekket Multiconsult at solenergipotensialet i Norge er 199 TWh per år, mer enn vannkraftens 136 TWh og vindkraftens 15 TWh (installert). Mange ble overrasket, selv om det bare bekrefter hva vi har visst i 30 år. Jeg skrev faktisk en hel bok om det i 1992 – «The Sunshine Revolution». Men i Norge går skiftet sent. Fakta løftes ikke frem. Det mangler politisk handlekraft. Det er motstand fra oljelobbyen. Strømnetteierne diskriminerer nabostrøm fra sol strøm ved å kreve dyr nettleie og avgifter, selv om man bare leverer sol strøm to meter – til nabobygget.

Les også

Kronikk: «Petrocultures – et kultur­kritisk blikk på olje­bransjen»

Mulige løsninger

Fra å være et ukritisk mikrofonstativ for oljelobbyen er pressen blitt spørrende, også i «oljebyen». Vi trenger en våken presse for å fremme det grønne skiftet. Det haster. Tempoet må økes. Oljelobbyen som møtes på ONS, må presses mer av argumentasjon, agitasjon, sivil ulydighet, plutselige åpenbaringer og kriser. Vi trenger også gode nyheter, Eureka-opplevelser, «a-ha moments», – som The Guardian og The Times nylig kalte de norske elbil-incentivene.

Et «smertefritt» grønt skifte – når oljebrønnene er tømt, når det passer oljeindustrien – er ingen løsning. Det er for lite, for sent, og det gir den engelske filosofen John Locke rett i at «helvetet er å se sannheten – for sent».

ONS er en for viktig arena til å ende som en utdatert «oljemesse». Den må derfor endre sine komiteer og sitt program drastisk for å skape tillit. Inntil det skjer er det grunn til mistillit.


Publisert: