Transpanikken

KRONIKK: Transfolk vil bare leve i fred. Få hjelp. Få den samme anerkjennelsen som alle andre.

«Når du leser om transpersoner i avisene, er det stort sett i konteksten av at vi er et problem», skriver Karoline Skarstein.

Debattinnlegg

  • Karoline Skarstein
    Transperson
Publisert: Publisert:

«Er det nok å definere seg som kvinne for å være kvinne?» spurte Harald Birkevold i Aftenbladet 21. juni. Like etter å ha proklamert at det ikke er åpenbart at transpersoner bør få ha rett til å «sette biologien helt til side». Men hvorfor ikke? Alle dere andre gjør jo det hele tiden.

Når Harald Birkevold presenterer seg som en mann, så tror vi jo på det. Ingen krever biologisk bevis. Ingen spør ham om å levere dokumentasjon på kromosomer og kjønnsceller. Han forteller at han er en mann, han definerer seg som en mann, – og vi kjøper det. Hvorfor skal da transfolk stilles ovenfor en slags biologisk domstol?

Som ei kvelende hånd

Og som om ikke transfolk vet at biologi betyr noe. Som om ikke transfolk våkner hver eneste morgen med biologien som ei kvelende hånd rundt halsen. Dette er roten og kjernen i hele begrepet kjønnsinkongruens. For transkvinner som en evig krig mot kroppens egen testosteronfabrikk. Alt handler om å forsøke å presse de maskuline trekkene bort og fremheve de feminine så godt at folk faktisk tror deg. For om folk ikke tror deg, om folk ser deg og er i tvil om kjønnet ditt, det er da skjellsordene kommer. Det er da du blir pressa opp etter en vegg på et utested av fulle menn som krever å få vite hva du har i trusa di.

Det er da de ser rart på deg på bussen, eller nekter deg å hente ut pakken din på posten fordi: «Jeg ser det står Karoline her, men du ligner ikke på en.»

Ingen har sagt at biologi ikke betyr noe, men at biologi ikke er alt. I et samfunn er kjønn mer enn X- og Y-kromosomer. Kjønn er sosiale normer og strukturer, identitet, speiling, det er funksjonalistisk, det er performativt. Og slik er det for alle.

Noen av oss opplever at det er en inkongruens (uoverensstemmelse) mellom kropp, kjønn og selv. Og det er, for å si det mildt, ekstremt vanskelig. Så finnes det en hel del studier som viser at vi kan få det bedre med riktig hjelp.

Én av ti «grøsser» ved tanken
på sånne som meg. Det merkes.
Det merkers veldig hardt,
hver eneste dag.

Transpersoners livskvalitet

En fersk kunnskapsoversikt fra mars i år gikk igjennom 53 forskningsartikler fra 1990 til 2022 og fant at «The evidence shows that GAHT [kjønnsbekreftende hormonterapi] decreases or resolves gender dysphoria in transgender individuals and improves their quality of life» (funn viser at GAHT reduserer eller løser kjønnsdysfori [manglende samsvar mellom kjønn registrert ved fødsel og opplevd kjønnsidentitet] hos transpersoner og forbedrer livskvaliteten deres).

Og det er sårt behov for å heve transpersoners livskvalitet. Fjorårets levekårsundersøkelse viste markant dårligere levekår for transpersoner, sammenlignet med andre. Og transpersoner er den gruppen blant skeive som «har det dårligst». I tillegg viste nå årets holdningsundersøkelse at der holdninger til skeive stadig ble bedre, hadde motstanden nå økt mot transpersoner. En av ti «grøsser» ved tanken på sånne som meg. Det merkes. Det merkers veldig hardt, hver eneste dag.

Les også

Les også: «Verdas beste ytringsrom»

Framstillingen

Mediedekningen hjelper ikke akkurat veldig. For når du leser om transpersoner i avisene, er det stort sett i konteksten av at vi er et problem. Vi er en skummel ideologisk bevegelse som hjernevasker barn, pulveriserer ytringsfriheten, ødelegger kvinneidretten og barrikaderer oss på både offentlige bad og toaletter. Det er ikke måte på. Vi blir billedgjort som hårete monster blant livredde kvinner.

Og som jeg også nylig kunne lese i Aftenbladet, så er vi visstnok bare «trosoppfattelser og menns fetisjer». Også her, i likhet med de fleste andre artikler, helt uten imøtegåelse fra noen av oss det faktisk gjelder.

Jeg tenker det er ganske naturlig at måten vi snakker om mennesker på, skremmebildene som males, også påvirker menneskene det gjelder. At når transpersoner gjennomgående portretteres som skumle, farlige og latterlige, så er det ikke rart at mange som ikke kjenner oss på andre måter enn igjennom mediene, også kan kjenne forakt for oss.

Les også

Kvinnesaksaktivist etterforskes for hatefulle ytringer

Les også

22-åring dømt for hatefulle ytringer mot transperson

Pride

Nå blir også transfolk brukt som brekkstang i den årlige «Pride-debatten». Flere har pekt på at man er positiv til Pride og retten til å elske den man vil, men skeptisk til transfolk som liksom presser seg frem. Og transfolk har blitt forsøkt dyttet ut til siden og bort fra markeringen. Selv om vi også var der 28. juni 1969, da politiet stormet Stonewall Inn, hendelsen som ble forløpet til dagens Pride-markering.

Den natten var det mennesker som brøt med kjønnsnormer som ble arrestert. Mens resten av bargjestene ble dyttet ut på gaten, ble transfolk, butch lesber, feminine homoer og dragqueens dratt inn på badet for å få underliv kontrollert. «Menn» i kvinneklær og «kvinner» i herreklær ble ført bort og pågrepet for brudd på «the gender-appropriate clothing statute», den kjønnskorrekte kleskoden. Vi dukket ikke plutselig opp for bare noen år siden.

Er kunnskap skummelt?

En naturlig vei «videre» er mer kunnskap, blant annet i skolen. Men da slås det også alarm om «forvirring av barn». Og det er ikke noe nytt. I 1972 da man avkriminaliserte homofili, skrev også avisene om frykt for flere «permanente homoseksuelle». Lignende frykt for «forvirring» dukka også opp da vi for ti år siden diskuterte «homoeventyr» i barnehagen. Man har brukt barn og frykt for forvirring av barn i møte med nærmest alle minoriteter. I gitte kontekster blir plutselig kunnskap om mennesker vi finner problematisk til noe skummelt.

Transfolk vil bare leve i fred. Få hjelp. Få den samme anerkjennelsen som alle andre mennesker i den byen her. Jeg sliter med å forstå hva som er så vanskelig.

Publisert: