Bildet av Venezuela ikke så enkelt; opposisjonen er splittet og har tidligere vist lite forhandlingsvilje

KRONIKK: Venezuelas problemer er større enn et valg mellom president Maduro og den selvoppnevnte presidenten Guaidó. Og tidligere forhandlinger viser også at det like gjerne var opposisjonen som ikke var villig til reelle forhandlinger.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Etter en alvorlig økonomisk og politisk krise har Venezuela opplevd mangel på livsviktige produkter og tjenester, noe som blant annet har ført til at tre millioner mennesker har utvandret og mange tusen er døde.

Krisen i landet endret karakter da presidenten for nasjonalforsamlingen, Juan Guaidó, for noen måneder siden erklærte seg som landets nye president og ble anerkjent av flere høyreorienterte land i Latin-Amerika samt USA. Siden da har USA presset Venezuelas president Nicolás Maduro med både trusler om å bruke militær makt, hvis han ikke gir makten til Guaidó, og nye sanksjoner mot oljeindustrien i landet. Sanksjonene har ifølge de amerikanske økonomiforskerne Mark Weisbrot og Jeffrey Sachs forårsaket 40.000 dødsfall på grunn mat- og medisinmangel i landet.

Inntil nylig var det ingen tegn på at partene forsøkte å løse konflikten fredelig. Dermed kom det overraskende for de fleste da det 16. mai ble kjent at representanter fra regjeringen og opposisjonen var i Oslo i samtaler, og senere at partene hadde besluttet å fortsette dialogen med støtte fra den norske regjeringen.

Les også

3,4 millioner har flyktet fra Venezuela

Forhandlingsviljen

I etterkant har mange kritikere stilt spørsmål ved den venezuelanske regjeringens hensikt med den nye forhandlingsrunden og begrunner det med at tidligere forhandlingsforsøk ikke var vellykket nettopp på grunn av regjeringen. Dette mener vi er en oppkonstruert sannhet som ikke er helt i tråd med det som virkelig har skjedd i tidligere forhandlingsrunder. Det finnes noen argumenter som viser at virkeligheten har en annen side, og at det faktisk er den venezuelanske opposisjonen som tidligere har vist seg å være en useriøs forhandlingspartner.

De to tidligere forhandlingsprosessene foregikk i Vatikanet i 2016 og i Den dominikanske republikk i 2018.

Forhandlingen i 2016, etter initiativ fra Vatikanet, havarerte ganske raskt, blant annet på grunn av at deler av opposisjonen saboterte forhandlinger og trakk seg. Pave Frans sa, ifølge det katolske informasjonsbyrået (ACI) at han var skuffet, og mente at forhandlinger ikke fungerte «fordi en del av opposisjonen ønsket ikke forhandlingene […] de selv er splittet». Opposisjonen, som består av mer enn 20 politiske partier med ulike ideologiske ståsteder, har vært preget av splittelse og ikke vært i stand til å forhandle med regjeringen og inngå kompromisser uten interne konflikter.

I den påfølgende forhandlingen i Den dominikanske republikk i 2018, med den tidligere spanske statsminister Luis Zapatero som hovedmegler, avsluttet brått de flere måneder lange samtalene. Detaljer som har kommet i etterkant, viser at partene hadde blitt enige om en avtale der regjeringen gikk med på hovedkravene til opposisjonen. Blant annet gjaldt det å flytte fram presidentvalget et halvt år, og å invitere FN, amerikanske og europeiske organisasjoner til å observere valget. Da representanter for opposisjon kom til Den dominikanske republikk for å skrive under den avtalen de hadde blitt enig om, nektet de!

Alt tyder på at det var daværende utenriksminister i USA, Rex Tillerson, som på besøk hos tidligere president Santos i Colombia ga beskjed ikke å skrive under. Megleren, Zapatero, var knust, og han sa ifølge det spanske nyhetsbyrået EFE: «Det er sjokkerende at dokumentet ikke ble signert av opposisjonen. Jeg er ikke enig når det gjelder omstendighetene og årsakene, men min plikt er å forsvare sannheten.»

USAs betingelser

Det er ingen tvil at USA (bak i skyggen) ofte har hatt noe med den interne konflikten mellom opposisjonen og regjeringen å gjøre. Med Donald Trump som president har strategien ikke vært til å misforstå: Harde økonomiske sanksjoner mot landet og et militært inngrep i Venezuela er et alternativ. Dette har vært et mantra for USAs nåværende utenriksminister Mike Pompeo og andre utenriksmyndigheter i USA.

Men hva nå da? Hvilken fremtid har de pågående samtaler? Vi er optimister, men det er ingen tvil om at det er så mange interesser i denne konflikten at mye kan gå galt. Vi ser at en del av opposisjonen allerede har vært ute for å kritisere Guaidó offentlig på grunn av forhandlinger. Istedenfor å ønske samtalene velkommen, er siste utspill fra USA at de vil prøve å sette betingelser og insisterer på at det eneste tema for diskusjonen skal være president Nicolás Maduros avgang.

Ettersom USA har mye innflytelse på opposisjonen og står bak «regimeskifteforsøket» til Juan Guaidó, er det grunn til å tro at dette kommer til å være opposisjonens krav også. Dette kan føre til at samtalene faller sammen ved første hinder.

Større enn Guaidó/Maduro

Dermed er det behov for andre konstruktive aktører som tegner en mindre drastisk rute ut av denne konflikten. Alle aktørene i konflikten i Venezuela og de internasjonale aktørene bør sette særinteressene til side og ta innover seg at det venezuelanske samfunnet står overfor et problem som er større enn Guaidó og Maduro. I dag handler det om å unngå en konflikt som kan resultere i at samfunnet, økonomien og demokratiet i Venezuela bryter helt sammen.

Les også

UD om Venezuela-samtaler: Partene positive til å finne en politisk løsning

Les også

Guaidó krever nyvalg i Venezuela under Oslo-samtalene

Les også

Maduro positiv til Norge-samtaler