Norge skiller seg ut blant vestlige land i oppfatninger om ulikheter

KRONIKK: Den siste velgerundersøkelsen viser at nordmenn blir stadig mer kritiske til ulikheter i samfunnet.

Publisert: Publisert:

I vestlige land aksepterer folk ulikheter og tenker at de rike har fortjent sin rikdom – samtidig som ulikhetene øker. Slik er det ikke i Norge, viser det seg. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Axel Fjeldavli
    Fagrådgiver, Tankesmien Agenda
  1. Leserne mener

Norge er et annerledesland på mange måter. En av grunnene er at vi – selv om formuene er fordelt like ujevnt som i Storbritannia – fremdeles har inntekter som er rimelig jevnt fordelt mellom oss. Sterke fagforeninger, gode velferdsordninger og et omfordelende skattesystem har sørget for det. Men de siste tiårene har ulikhetene økt.

Det er gode grunner til å være bekymret over økende ulikhet. Ulikhet fører til lavere tillit mellom folk og det fører til økt konsentrasjon av makt. Rapporter fra OECD og Det internasjonale pengefondet (IMF) har advart mot økt ulikhet også kan svekke den økonomiske veksten.

Ulikhetens hengemyr

Noen av oss har dessuten vært bekymret for hvor tungt det skulle være å snu utviklingen. Det er nemlig paradoksalt nok slik at økonomisk ulikhet kan bidra til å svekke støtten til omfordeling. Økonomene Kalle Moene og Erling Barth har innført begrepet «the equality multiplier»: Stor grad av likhet bidrar til sterkere støtte til omfordelende velferdsordninger.

Konsekvensen av økende ulikhet kunne tenkes å være en slags ulikhetens hengemyr: Økende ulikhet svekker viljen til å omfordele, og svekket vilje til å omfordele fører til økende ulikhet. Akkurat dette er hva vi har sett i USA.

Den nederlandske sosiologen Jonathan Mijs har sett på fenomenet på tvers av land, og tar til orde for at en rimelig forklaring er at i mer ulike samfunn er det flere som tror at de har gjort seg fortjent til sin rikdom gjennom hardt arbeid. Dette da på tross av at det er lite som tyder på at folk jobber hardere i Sør-Afrika og USA, som har høy ulikhet, enn i likhetslandene Norge og Japan.

Med økende økonomisk ulikhet velger vi i større grad ulike nabolag, ulike skoler, ulike venner, ulike partnere og ulike jobber. Også fra Norge er det mye som tyder på at de rikeste i større grad bor i nabolag for seg selv gjennom livet, mens de med mindre penger flytter rundt. Da blir lettere for de på toppen å tenke at de fattige er late eller dumme, mens man selv er hardtarbeidende og smart. Møter man aldri fattige, kan slike forestillinger oppstå.

Hva velgerne sier

Den gode og litt overraskende nyheten er at det nå kan se ut som Norge er et annerledesland også i denne sammenhengen. I velgerundersøkelsen for forrige stortingsvalg, som ble lansert nå i august, ser vi nemlig at norske velgere blir stadig mer kritisk til inntektsulikheten, parallelt med at ulikheten øker – altså motsatt av hva som skjedde i USA. Blant alle partiers velgere har støtten til inntektsforskjeller blitt svekket jevnt og trutt siden 1980-tallet, selv om det er et kjent høyre–venstre-mønster fremdeles. SVs og Ap’s velgere er klart mer kritisk til ulikhet enn Frp’s og Høyres velgere.

Statsviterne Atle Haugsgjerd og Staffan Kumlin sammenligner det i velgerundersøkelsen med en termostat: Når ulikheten øker i forhold til det nivået folk ønsker, blir man mer skeptisk til hvor mye ulikhet det er – akkurat som en termostat som slår inn når det blir for kaldt.

Norge mot strømmen

«The wonder of decades of rising inequality across the west is how placidly people put up with it» (Det oppsiktsvekkende med tiår med økende ulikhet i Vesten er hvor rolig folk går med på det), skrev spaltisten Polly Toynbee i en artikkel i The Guardian i januar, der hun viser til nevnte Mijs. I Norge er det altså tegn til at dette ikke stemmer. Kanskje er vi annerledeslandet også på den måten. Vi blir stadig mer kritisk til de økonomiske ulikhetene i samfunnet.

Dette gir grunn til optimisme for det flertallet av velgerne som i 2017 ønsket en politikk ett eller flere knepp til venstre for den politikken Erna Solberg fører.

Gode temaer i valgkampen

Politikerne trenger ikke være så bekymret for å snakke om ulikhet og foreslå tiltak som omfordeler makt og rikdom – etterspørselen etter løsninger ser ut til å bare øke i befolkningen. Nå i kommunevalget kan politikerne for eksempel starte med økt eiendomsskatt, gratis SFO eller barnehage, en mer aktiv boligpolitikk og rausere stønader til dem som har aller minst.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Slutt å sløse med skattepengene våre!»


Publisert:

Foto: Pål Christensen