Stavanger er ikke først og fremst en by, men en havn

KRONIKK: Stavangers forhold til havet er eksistensielt. Tidsånden taler for et oppdatert og moderne maritimt museum ved Vågen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Noen har en gang sagt at planeten vi bor på ikke burde hete Jorda, den burde opplagt kalles Havet. Noe lignende kan vi si om Stavanger, som ikke først og fremst er en by, men en havn. Med utsyn mot Boknafjorden, og i umiddelbar nærhet til Nordsjøen og Atlanteren, har havet vært næring og ferdsel, myter og overtro, vitenskap og åndelighet, inspirasjon og rekreasjon.

Det er dette Stavanger er bygget på.

Nå står vi ved en korsvei i vårt forhold til havet. Måten vi har forholdt oss til det på, som en ressurs og et redskap som skal tjene oss, har bidratt til å forstyrre en skjør balanse. I dag finnes knapt en marin organisme som ikke, på et eller annet nivå, er truet – det være seg av forsøpling, overfiske, invaderende arter eller havforsuring.

Det har fått oss til å innse at den forestillingen som har preget menneskekulturen gjennom alle tider – at havet er noe evig og uforanderlig – ikke er sann. Havet er et finstemt økosystem der små endringer skaper store ringvirkninger som griper dypt inn i livene våre.

Havet besitter ingen vilje eller agenda. I den forstand hadde Alexander Kielland et godt poeng da han i «Garman og Worse» skrev at havet aldri har «lovet oss noe». Vi derimot, er ikke i en posisjon til ikke å love noe tilbake. Vi står i et avhengighetsforhold til havet. Det gjelder ikke bare ressursene vi henter opp av det. Sjømassene som omslutter kloden vår, med sine havstrømmer, værfenomener og algesystemer, er det som fremfor noe balanserer klimaet vårt.

Kunnskap, kjærlighet og engasjement

I 2020 utropte FN det inneværende tiåret til «Ocean Decade». Det vil si et tiår hvor vi sammen må jobbe for å øke verdensbefolkningens kunnskap om og forståelse for havet.

Ved Stavanger maritime museum har vi ambisjoner om å ta FN på ordet og slutte oss til initiativet. Det siste året har vi utviklet et nytt innholdskonsept for museet som tar opp i seg vår tids største utfordringer innenfor menneske–hav-relasjonen.

Som en tverrfaglig museumsorganisasjon, som rommer kulturhistorie, naturhistorie og kunst, er Museum Stavanger (MUST) i en unik posisjon til å tenke bredt i forskning og formidling. Med dette som utgangspunkt kan vi skape en relevant og engasjerende museumsopplevelse som mangler sin make i Norge. Og det hele rammes inn av et av de mest unike historiske bygningsanleggene vi har i Stavanger.

Unikt bygningskompleks

Bygningene som utgjør Stavanger maritime museum, demonstrerer hvor sjøvendt Stavanger egentlig er. Til sammen viser husene de siste sporene etter den historiske symbiosen mellom havnæring, boliger og handel i Stavanger på 1700- og 1800-tallet. Vedlikeholdet av anlegget bærer preg av store etterslep, men paradoksalt nok er dette også et fortrinn: Nettopp fordi flere av byggene er dårlig ivaretatt, er mye av interiøret og eksteriøret fortsatt autentisk.

Som kulturinstitusjon er beliggenheten til museet enestående. Det er det eneste tilbudet på dagtid på Strandkaien, og det fungerer som et naturlig bindeledd mellom den moderne bykjernen og bystrøket gamle Stavanger. En opprustning av anlegget vil derfor også ha store synergier for sentrumsutviklingen.

• Bildegalleri fra brannen i 1953:

Publikumstilbud

Museumsdrift i verneverdige hus, bygget for et annet formål, er både en mulighet og en utfordring. Mens byggene gir formidable formidlingsmuligheter, skaper de trange lokalene, med lav takhøyde, en komplisert romløsning. Dette er ikke enkelt å forene med aktiviteter, arrangementer og moderne utstillingsvirksomhet.

Likevel: Siden 1985, da museet flyttet til Vågen, har vi vist at dette i aller høyeste grad er mulig. Men det forutsetter at byggene vedlikeholdes og oppgraderes til å møte dagens standarder når det gjelder tilgjengelighet, sikkerhet og kapasitet.

Ambisiøse planer

I sin nyttårstale 1. januar 2007 sa daværende ordfører Leif Johan Sevland at «Nedre Strandgate 21 er kjøpt og skal gi rom for utvidelse av vårt sjøfartsmuseum» (Stavanger Aftenblad 2.1.2007). Saken stoppet imidlertid opp. I mellomtiden har museet utviklet ambisiøse planer for framtiden, og vi har sikret store sponsormidler til produksjon av nytt innhold.

Til tross for en uavklart situasjon knyttet til oppgraderingen av byggene, har vi kunnet realisere noen av planene. I mai 2022 åpnet kulturminister Anette Trettebergstuen hovedutstillingen «Hjemmehavn Stavanger». Nå satses det stort på formidling av undervannsarkeologi og på å utvikle tverrfaglige aktivitetstilbud og utstillinger.

Les også

Slik har du aldri før fått Stavangers historie

Les også

Kronikk: «Er Stavanger din hjemme­havn?»

Dessverre må mange prosjekter vente til en rehabilitering er gjennom­ført. Et eksem­pel er arbeidet med et for­bausende godt bevart skips­vrak datert til 1200-tallet. Målet er å heve, kon­ser­vere og stille ut vraket som i dag ligger i mud­deret i Bast­habn på Fogn. Slik vil Stav­angers be­folkning få et monu­mentalt kultur­minne av inter­nasjonal verdi.

Tilstanden til Stavanger maritime museum er et tydelig eksempel på hvor viktig det store museumsløftet er for regionen vår, og ikke minst hva dette kan tilføre befolkning og tilreisende i Stavanger. Byen ved havet.