Karakterer fra 7. klasse er en dårlig idé

KRONIKK: Ønsker Høyre å være sentrum–høyre eller et ytterpunkt i skolepolitikken?

Kunnskap som lettest kan måles, er den viktig kunnskapen for Høyre. Det blir for enkelt, skriver Axel Fjeldavli i Tankesmien Agenda.
  • Axel Fjeldavli
    Axel Fjeldavli
    Rådgiver, Tankesmien Agenda
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tirsdag i forrige uke la Høyre fram nye forslag for ungdomsskolen. Problembeskrivelsen er den samme som deles av store deler av det politiske landskapet: Én av fire elever sliter med lesing, og enda flere sliter med matematikk. Samtidig faller elevenes motivasjon og opplevelse av mestring gjennom ungdomsskolen. Hvordan løser man disse utfordringene samtidig?

Høyres svar er blant annet en ny nasjonal prøve i engelsk, ungdomsskole fra 7. klasse, ekstra naturfagtimer og en egen prosjekteksamen i 10. klasse.

Strategisk tvetydighet

Jeg har flere bekymringer knyttet til forslagene.

For det første: Er de bygget på kompetanse om skolen? Mer og mer i politikken er hva vi kan kalle medierettet virksomhet. Ungdomsskole fra 7. klasse, underforstått karakterer fra 7. klasse, er en type tiltak som nettopp bygger opp en viss type image av Høyre som parti, og vil være gjenkjennelig for de som likte Høyre på 00-tallet, hvor karakterer fra 5. klasse var punktet i partiprogrammet.

Hvis hensynet til hva fagfolk mener tungt, er man imot karakterer fra 7. klasse. I 2013, forrige gang spørsmålet om karakterer i barneskolen var oppe for alvor, svarte mer enn to av tre lærere at karakterer fra 5. klasse var en dårlig idé. Mer enn tre av fire svarte at det vil «virke demotiverende på faglig svake elever».

Skoleforsker Åge Diseth uttalte til forskning.no at «å gi karakterer lenger ned i skolen strider imot forskning. Det gjør ungene oppmerksom på prestasjon istedenfor mestringsglede og det er ingen forskning som tyder på at det er bra, heller tvert om».

På spørsmål fra NRK om hva som kan være ulempene ved karakterer i 7. klasse, svarer Høyres Jan Tore Sanner at «det er ikke et spørsmål som vi har tatt stilling til».

I verste fall kan dette tolkes som at partiet ikke har tatt stilling til konsekvensene av et radikalt skolepolitisk forslag. I beste fall at partiet ikke har tatt stilling til forslaget som sådan.

Med andre ord at det er et uttrykk for «strategisk tvetydighet», hvor det skal være et rom for tolkning om man egentlig er for eller mot forslaget, for å både fremstå radikal og moderat samtidig. Tvetydigheten ligger uansett bare i et tynt lag over det som har vært vedtatt Høyre-politikk i en årrekke.

Vi trenger store partier med
en nyansert tilnærming til skole-
politikk på begge sidene av
midtstreken av politikken.

Mer av det samme?

For det andre er jeg bekymret for om Høyre er bevisst den feilslutningen som kan oppstå når politiske svar på politiske utfordringer i en annen tid brukes på nytt i nåtid. Mer av en viss type politikk kan være riktig på ett tidspunkt, men å fortsette i samme retning, uavhengig av terreng, er hva man kan kalle ideologisert politikk.

Er forslaget om ekstra naturfagtimer et eksempel på en slik feilslutning? Det er i hvert fall noen gode grunner til å være bekymret for det. Det har vært brede flertall på Stortinget for å øke timetallet i fagene på skolen i flere omganger. Faktisk har antallet skoletimer økt tilsvarende to ekstra skoleår de siste 30 årene. Halvparten av dette kan knyttes til innføringen tiårig grunnskole.

Men er det riktig å fortsette med mer av det samme? Jeg er særlig bekymret for prioriteringen av penger i skolen. Ekstra timer er et dyrt tiltak innenfor skolepolitikken. Når Høyre sier forslagene skal gjennomføres «innenfor dagens økonomiske rammer», betyr det at det er andre deler av skolens virksomhet som skal få mindre penger. Hva Høyre vil nedprioritere er ikke klart, og om det de vil kutte i skolen har mer eller mindre å si for læring, motivasjon og mestring enn ekstra naturfagtimer, er ute i det blå.

Les også

Aslak Sira Myhre: «Med lyst til å lese»

Det som kan måles

Det politiske sentrum i skolepolitikken har et nyansert syn på hva som fører til læring i skolen og hva som er en god skole. For eksempel er betydningen av praktiske læringsaktiviteter i skolen vektlagt i partiprogrammene både av partiene i sentrum av politikken og på venstresiden.

Leser man Høyres program, fremstår partiet, sammen med Fremskrittspartiet, som et ytterpunkt i synet på kunnskap og læring, hvor verken betydningen av dannelse eller praktisk læring er omtalt i de viktigste dokumentene for partienes politikk. Viktig kunnskap hos disse partiene er i stedet det som er lettest å måle. Det blir for enkelt.

Flere av forslagene som Høyre her har lagt fram, fremstår å ha den samme formen for ideologisk slagside. Jeg frykter at dette ikke er godt nok gjennomtenkt, i siste instans med negative konsekvenser for læring i skolen.

Vi trenger store partier med en nyansert tilnærming til skolepolitikk på begge sidene av midtstreken av politikken.

Publisert: