Høyhus er høyrisiko – men høyhus­sjuka er seigliva

KRONIKK: Høyhus er farligere enn lav bebyggelse, men lønnsomme for noen få. Ikke gir de bedre arealutnyttelse heller.

Den grusomme brannen i Grenfell Tower i London i 2017, der 72 mennesker døde, ville ikke ha blitt så katastrofal i lav bebyggelse.
  • Sigmund Asmervik
    Sigmund Asmervik
    Arkitekt MNAL, dr.ing og professor em. i byplanlegging
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg leste i et debattinnlegg i Aftenbladet 24. august, skrevet av knute­punkt­utvikler Jon-Erik Lunøe i Bane Nor Eiendom: «Har du høydeskrekk? Å bygge høyt er bærekraftig.»

Ja, høyhussjuka er seigliva. Mønsteret er det samme. Utbyggere jakter på areal med lav utnyttelse. Ved å tilby glansbilder lokkes politikere til høyhusprosjektene. Utnyttelsen presses opp for å få plass til flere enheter og derved større fortjeneste. Tomta kjøpes til en pris relatert til tomteutnyttelsen i gjeldende reguleringsplan. Så lobbes det intenst for økt utnyttelse for så å kunne selge med stor avkastning.

Les også

Jon-Erik Lunøe, Bane Nor Eiendom: «Har du høydeskrekk? Å bygge høyt er bærekraftig»

Høyrisiko

Det er god grunn til å ha høydeskrekk. Flere burde ha det. Arbeidet med utviklingen av masterstudiet i samfunnssikkerhet i 10 år på Ullandhaug har gitt meg en viss innsikt. Mye er usikkert, men noe vet vi, og noe kan vi:

Høyhus er høyrisiko. Jo høyere, desto verre. Stikkord er eksponering og evakuering, som gjør høyhus sårbare som mål for terror og krig.

Vi vet at brann i sin alminnelighet er og vil fortsatt være farlig. Som brannen i Grenfell Tower i London for vel fem år siden, der 72 mennesker mistet livet. Tvillingtårn-tragedien i New York 11. september 2001 nevner jeg ikke.

Etter å ha arbeidet med tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne i mer enn 20 år, blant annet som medlem av Statens råd for funksjonshemmede, vet jeg at trygg og effektiv evakuering ved en brann er svært problematisk. Statistikk fra myndighetene for brannsikkerhet viser økning av bygningsbranner i 2021. Antall ulykker ligger på samme nivå. I 2021 var tallet for bygningsbranner 3179, mens det var 2986 i 2020.

Arealutnyttelse

Med tanke på effektiv arealutnytting er det en dårlig idé å plassere et høyt hus midt på tomta. Storparten av byplanleggingen var tidligere basert på ulike former for kvartalsstrukturer, før den franske arkitekten Le Corbusier og funksjonalismen på 1920-tallet introduserte «tårnet i parken» som ideal, og ikke «parken i byen».

Utbygging med rommelige kvartaler er fleksibelt med hensyn til utbygging i etapper og senere ombygginger. Det må bygges høyt for å oppnå samme volum som ved lavere bebyggelse langs ytterområdene i kvartalet. Høyhus gir rett og slett dårligere arealøkonomi.

Kvartalsbebyggelse gir gode byrom skjermet for vær, vind og trafikkstøy. Dette i motsetning til høyhusene, som kaster lange skygger og gir turbulens på bakkeplan. Og det er vel ikke mer vind det er behov for i det flate landskapet fra Tungenes og sørover Jæren?

Byutvikling handler om arealplanlegging og byforming, ikke punktplanlegging. Vi må i alle fall legge til et areal med en radius på 200–300 meter fra et sentralt stoppested, ofte med store arealer til transport og parkering for å beregne den samlede utnyttingsgraden. Vettug trafikkplanlegging baserer seg på å unngå for stor konsentrasjon, da det fort topper seg i tid og rom, fører til en oppdimensjonering som verken er økonomisk eller miljøvennlig funksjonelt.

Stavanger er og vil forbli en småby med tanke på å få en økonomisk bærekraftig lineær og stiv transportstruktur, som jernbanen er. Ny teknologi vil nok etter all sannsynlighet kunne tilby mer fleksible transportløsninger både romlig og økonomisk. Er det ikke slik at Stavanger allerede sliter med å få etablert sentrale bussveier, som også er «stive» systemer?

Og trafikkmengdene skal jo reduseres. Hjemmekontor, Skype og Teams reduserer behovet for forflytning.

Jeg håper at Bane Nor ikke
går god for en slik mangel
på kunnskap og innsikt.

Den moderne byen i dag

Fra 1850 til 1980 var byutvikling i hovedsak fortynning, desentralisering, separasjon og «grønne lunger». Fra 1980 tallet har fortetting og konsentrasjon vært et mantra for bærekraftig byutvikling.

I dag taler vi om urbant jordbruk, og da ikke bare bikuber på balkongen og gressløk og persille på taket. Det handler om matproduksjon i stort omfang også i større byer. Det ligger i dagen at vi nå må vurdere enkelte fortynningsprinsipper i forhold til urbant jordbruk, pandemi- og klimautfordringene. Det får konsekvenser mellom annet for transport.

Urovekkende kunnskapsmangel

Utsagnet i det nevnte debattinnlegget om at «å bygge høyt er bærekraftig», er grønnvasking. Vi har erfart, når det gjelder boliger i høyhus, at økonomien er «bærekraftig» hos grunneiere og utbyggere. Noe av årsaken er meglernes overdrevne oppmerksomhet knyttet til utsikt. De øverste etasjene selges først og til høyeste pris per kvadratmeter. Kjøperne er pengesterke personer som bor noen år eller leier ut, for så å selge på riktig tidspunkt, og derved innkassere grove fortjenester. Med en sosialdemokratisk ledelse i Stavanger er vel ikke dette en form for bærekraft de primært bør støtte?

Og utsagnet «vi er landets ledende knutepunktutvikler» er avslørende når det avdekkes oppsiktsvekkende og urovekkende mangel på grunnleggende kunnskap og forståelse av problemene med høyhus. At forfatteren presenteres med navn er naturlig, men å henge på virksomheten Bane Nor Eiendom er rimelig dristig. At én person har «sovet i timen» og ikke fått med seg trender i tiden tilknyttet transportteknologi, fortynning, fortetting og sikkerhetsrisikoen med høyhus, er forståelig. Men jeg håper ikke at Bane Nor Eiendom går god for en slik mangel på kunnskap og innsikt.

Publisert: