Den vanskelige bukspyttkjertelkreften

KRONIKK: Kreft i bukspyttkjertelen er alvorlig, men spesielt de siste 10–15 årene har det skjedd mye. Studier vi nå gjennomfører i samarbeid med pasientene vil neppe hjelpe dem, men vil kunne komme senere pasienter til gode.

Når beskjeden er at den nye pasienten er lagt inn med «cancer pancreas», og spesielt hvis det føyes til «med metastase» (spredning), går det gjerne et sukk gjennom møterommet. Da er det er alvorlig. Men forskning og utvikling i dignostisering og behandling gir resultater.

Debattinnlegg

  • Jon Arne Søreide
    Jon Arne Søreide
    Professor dr. med., avd. for gastroenterologisk kirurgi, SUS
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

I Norge blir årlig over 700 nye pasienter diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen (pancreas). Selv om denne kreftformen ikke er blant de ti hyppigste kreftformene, er den en stor utfordring for dem som rammes, men også for fagmiljøet og samfunnet.

Forekomsten er tilnærmet like hos kvinner og menn, og gjennomsnittsalderen er rundt 65 år. Prognosen er generelt alvorlig. En omfattende operasjon med tillegg av cellegift etter operasjonen er nå standard for de fleste som behandles med tanke at kreftsykdommen skal kunne kureres. Prognosen er generelt alvorlig for mange, men vesentlig bedre for dem som har en begrenset sykdom ved diagnosetidspunktet, og som da er tilgjengelige for kirurgisk behandling.

Kun én av fem pasienter er kandidater for operativ behandling.

Oppdages ofte for sent

Legen, anatomen og filosofen Claudus Galenius (138–201 e.Kr.) mente at buskpyttkjertelens oppgave var å være en beskyttende pute for hovedpulsåren.

Tidlig diagnostikk er viktig også for denne kreftformen. Problemet er at det er vanskelig å identifisere «tidlige symptomer» på mulig kreft i bukspyttkjertelen, slik også en fersk studie fra England nylig viste (Lancet Gastroenterology and Hepatology, nov 2016). Selv om «gulsott» (ikterus) og ufrivillig vekttap ofte sees hos disse pasientene, er også slike funn vanlig relativt sent sykdomsutviklingen. Mange pasienter har derfor en langtkommet kreftsykdom som ikke er tilgjengelig for kirurgisk behandling når diagnosen endelig stilles. Kun én av fem pasienter er kandidater for operativ behandling.

Nyere og mer effektive cellegifttyper har bedret overlevelsen vesentlig hos en del av pasientene, men også denne behandlingen vil kun ha som mål å holde kreftsykdommen i sjakk for en kortere eller lengre periode.

«Beskyttelsespute»

Bukspyttkjertelen fikk sitt anatomiske navn, «pancreas», av den greske anatomen Rufus i Efesos ca. år 100 e.Kr. Claudus Galenius (138–201 e.Kr.), som var lege for de romerske gladiatorer, oppfattet at denne kjertelen først og fremst skulle være en mekanisk «beskyttelsespute» for hovedpulsåren og den store samleblodåren langs bakre bukvegg. Det skulle gå mange hundre år før den anatomiske oppbygging og kjertelens mange funksjoner (bl.a. produksjon av hormonet insulin og fordøyelsesenzymer) ble beskrevet på slutten av 1800-tallet.

Operasjoner på pancreas ble utført fra tidlig på 1900-tallet i meget begrenset omfang. Resultater fra institusjoner som hadde operert noen få pasienter, ble først publisert etter den 2. verdenskrig, og mange døde kort tid etter operasjonen.

Viktige bidrag fra onkologene (kreftlegene), som har ansvar for den medikamentelle cellegift­behandlingen, har også vært viktig for de framsteg som er gjort.

Tverrfaglig satsing

En kontinuerlig utvikling innen diagnostikk og behandling av kreft i bukspyttkjertelen har foregått gjennom flere tiår, ikke minst de siste 10–15 årene. Dette omfatter utvikling av nye bildediagnostiske metoder (ultralyd undersøkelser, computer tomografi, CT, og magnet tomografi, MR).

Den kirurgisk teknikk og tilnærming er også blitt videreutviklet. Hele forløpet rundt operasjonen er blitt styrket ved hjelp av bedre overvåkningsmuligheter i et tverrfaglig samarbeid med anestesi- og intensivleger, fysioterapeuter, ernæringsfysiologer, gastroenterologer, og en generell spesialisering og styrking av sykepleierkompetansen på de aktuelle avdelingene.

Viktige bidrag fra onkologene (kreftlegene), som har ansvar for den medikamentelle cellegift­behandlingen, har også vært viktig for de framsteg som er gjort.

Bare unntaksvis vil resultater fra slike analyser kunne komme dagens pasienter til nytte.

Pasientene kan hjelpe andre

Så er utfordringene fortsatt mange. Disse pasientene blir utredet med tanke på eventuell operasjon ved universitetssykehusene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo. Den kliniske utredning og behandlingen forutsetter tett samarbeid mellom flere spesialister.

Forskning på denne alvorlig kreftformen innebærer bl.a. at vi forespør pasientene som opereres om få lagre biologisk materiale (svulstvev og blodprøver) med tanke på å kunne utføre ulike analyser i etterkant. Bare unntaksvis vil resultater fra slike analyser kunne komme dagens pasienter til nytte.

Men for morgendagens pasienter vil et forbedret behandlingstilbud bygge på de studier vi nå gjennomfører. På denne måten står vi sammen om å komme videre, for finne mer ut av en kreftsykdom som ofte koster mange leveår for de som rammes.

Les også

  1. Kreft er ferd med å bli Norges vanligste dødsårsak

  2. Slik kjenner du en kreftsvulst

  3. 108 fikk erstatning etter forsinket kreftdiagnose

  4. Hver fjerde brannmann rammes av kreft

  5. - Miljøfarlige og kreftfremkallende stoffer i kunstgressbaner må forbys

Publisert:
  1. Kreft
  2. Forskning og vitenskap
  3. Helse

Mest lest akkurat nå

  1. Hun kan bli Stavangers neste ordfører: – Blir særlig viktig å prioritere de midlene vi har til rådig­het

  2. Lagde sine første donuts hjemme i karantene. Det har blitt million­butikk

  3. Slik fikk Lars Berland helikopteret sitt hjem fra Guate­mala til Strandgata

  4. Nå stenger de Gamlingen igjen: – Veldig kjedelig

  5. Politiet tror motor­sykkelen kjørte i bilen bak­fra

  6. Alle fikk korona­penger. Alle gikk med over­skudd. Bare én betalte tilbake