Samfunnsøkonomi er enkelt – særlig hvis man ikke behøver å se inntekter og utgifter i sammenheng

DEBATT: Å fjerne leterefusjonsordningen for norsk sokkel frigjør ikke en eneste krone som staten kan bruke på andre ting. Tvert om ville statens økonomiske risiko øke radikalt.

Publisert: Publisert:

- Å fjerne leterefusjonsordningen for norsk sokkel frigjør ikke en eneste krone som staten kan bruke på andre ting, skriver Kristin Færøvik.

Debattinnlegg

  • Kristin Færøvik
    Adm.dir., Lundin Norway
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Når Miljøpartiet De Grønne (MDG), ifølge et debattinnlegg i DN, vil bevilge en million til hver nye grønne arbeidsplass med penger som skal «tas fra bare en liten brøkdel av det som ellers ville vært investert i nye felt» (for abonnenter), må jeg spørre: Hvilke penger snakker de om?

Å fjerne leterefusjonsordningen for norsk sokkel frigjør ikke en eneste krone som staten kan bruke på andre ting. Og når enkelte vil «vri investeringene i olje og gass til fornybarteknologi og grønne arbeidsplasser». Da må jeg spørre: Hvilke penger snakker dere om å vri?

Fellesnevneren for alle investeringer i norsk olje- og gassindustri er en forventning om avkastning. Dette er prinsippet både for privat kapital og offentlige investeringer. Den desidert største delen av inntektene fra olje og gass tilfaller det norske samfunnet gjennom et skattesystem der oljeselskapene betaler 78 prosent skatt av overskuddet.

Les også

Oljegiganter flykter fra høy norsk oljeskatt

Statens beste investering

Leterefusjonsordningen har akkurat samme mål: å sikre inntekter. Og hit henger de fleste med på resonnementet. Men så sporer noen av og framstiller ordningen som en gave fra staten til oljeselskapene. Eller de bruker begrep som «subsidiering» eller «sponsing».

Ordningen er ingen subsidie, men skal sikre like vilkår for alle aktører og dermed gi et sunt mangfold av selskaper som driver leteaktivitet på norsk sokkel. På den måte sikres sysselsetting og inntekter til det norske samfunnet. Og ordningen har fungert helt etter hensikten.

Mot slutten av 1990-tallet førte lavkonjunktur og lave oljepriser til en stagnasjon for oljeselskaper verden over. Og påfølgende konsolidering. I Norge forsvant en tredeling som var viktig for kreativiteten og balansen i næringen da Hydro slukte Saga, og Statoil etter det igjen overtok Hydro. Leteaktiviteten på norsk sokkel dalte i takt med antall aktører.

Risikoen – og gevinsten

Leteaktivitet er dyrt. Men et oljeselskap som har inntekter fra produksjon, vil få fradrag tilsvarende 78 prosent av sine letekostnader. Et selskap som ikke har egen produksjon og skattbar inntekt, har ikke den muligheten. Med leterefusjonsordningen kan selskap som ikke er i skatteposisjon, få refundert et beløp som tilsvarer skatterefusjonen. Samtidig har de «brukt opp» dette inntektsfradraget, slik at de må betale mer skatt når de får inntekter og skal betale skatt.

For hver enkelt letebrønn kommer dette økonomisk ut på nøyaktig det samme for staten. Finanspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Marianne Marthinsen, vil diskutere hvor stor risiko staten skal ta i letefasen.

Men et kutt i ordningen øker statens risiko radikalt. De som vil fjerne ordningen viser til at nesten 100 milliarder er utbetalt siden ordningen ble innført. Men unnlater å nevne gevinsten. Uten ordningen ville for eksempel Edvard Grieg-feltet eller Johan Sverdrup-feltet neppe blitt funnet. Johan Sverdrup-feltet alene vil gi direkte skatteinngang på 670 milliarder i tillegg til betydelig sysselsetting.

Les også

Harald Birkevold: Problemet med Oslo

Skape verdier før de fordeles

Noen har et politisk prosjekt som overordnet sett handler om å avvikle norsk oljeindustri og i stedet satse på andre næringer. Et argument er at vi ved å redusere investeringene i petroleumssektoren vil kunne investere den samme kapitalen i et grønt og fornybart næringsliv.

Derfor er det ikke overraskende at Nina Jensen i WWF applauderer når Marthinsen fra Ap ymter om leterefusjonen. «Den risikoen kan oljeselskapene nå ta selv, så kan vi bruke pengene på andre ting», sier Jensen til Aftenposten.

Uansett hvordan man vrir og vender på det vil ikke en utfasing leterefusjonsordningen, eller av norsk oljeindustri, frigjøre penger til noe som helst.

Størstedelen av investeringene på norsk sokkel skjer med internasjonal kapital. Forsvinner denne investeringsmuligheten på sokkelen, er det lite som tilsier at kapitalen vil bli brukt i Norge. Eksempelvis er Statoil børsnotert i Oslo og New York og har halvparten av sitt engasjement utenfor Norge.

Uten leterefusjonsordningen ville situasjonen for verftsindustrien ha blitt dramatisk. Foto: Fredrik Refvem

Dramatiske konsekvenser

Dagens Næringsliv siterer sjeføkonom Kjersti Haugland i DnB og sjefanalytiker Erik Bruce i Nordea på at det er kun ett utfall av stortingsvalget som kan gi dramatiske konsekvenser for norsk økonomi. Det er dersom MDG får gjennomslag for å fase ut oljeaktivitet over de neste 15 årene. MDG parerer og hevder økonomene misforstår. Oslo-kandidat Per Espen Stoknes hevder i samme artikkel at å stanse leting og utbygging av nye felt på sokkelen vil gi en «gradvis og planmessig effekt i norsk økonomi, noe som gir tid til å skape ny grønn verdiskapning».

Jeg kan love Stoknes at dersom denne politikken skulle bli gjeldende, ville effekten bli dramatisk og umiddelbar. Uten nye utbygginger ville det ikke være grunnlag for verftene i Egersund, Stavanger, Haugesund, Verdal eller på Stord. Arbeidsplasser i de sterke engineering-miljøene vi har i Norge ville forsvinne i et helt annet omfang enn det vi opplevde under det siste oljeprisfallet. Uten leteaktivitet ville globale selskap innen rigg, seismikk og boreteknologi så raskt det praktisk lot seg gjøre legge ned virksomheten i Norge. Markedet i Norge blir borte.

Det er naturligvis lov å mene at vi bør fase ut oljeindustrien i Norge. Men å tro at det ikke går ut over kjøpekraft og velferd, krever en unik evne til å frikoble utgifter fra inntekter.

Publisert:

Les også

  1. Vil ha slutt på subsidiering av oljeleting

  2. MDG: - Oppsiktsvekkende av Ap

  3. Giske (Ap): Heller mindretallsregjering enn å godta MDGs oljeultimatum

  4. Leterefusjonsordningen er ikke en subsidie

  1. Marianne Marthinsen
  2. Nina Jensen
  3. Samfunnsøkonomi
  4. Stortingsvalg 2017
  5. Leverandørindustri