Politisk tullefokus og miljøonani

KRONIKK: Én ting er symbolpolitikk utført av politikere. Jeg kommer tilbake til det. Men først må jeg si noe om symbolhandlinger og miljøonani fra oss hverdagsfolk. Ja, deg og meg.

Publisert: Publisert:

Hjelper vi miljøet når vi velger kortreiste tomater, pakket i plast, med større miljø-avtrykk enn flybårne tomater fra Italia? Blant mye annet. Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

  • Ingebjørg S. Folgerø
    Medlem av kommunalstyret for miljø og utbygging (KMU) i Stavanger (H)
  1. Leserne mener

Ærlig talt!

Aftenbladloggen på side 2 meldte 25. april om at «Stavangerfolk som ikke henter familien sin på flyplassen, er ikke glad i dem», relatert til «stavangerfolks forhold til bilen: Ingen vil vel være den kjipe mora som ikke henter den forlatte datteren som må ta flybussen».

Ærlig talt: Problemet er ikke bilturen til flyplassen, det er flyturen. Dersom alle nordmenn droppet én flytur i året, har vi redusert utslippene våre tilsvarende det samlede utslippet fra hele bilparken. Hvordan kan vi mase om buss til flyplassen, men synes det er greit å ta en helgetur til New York?

Vi synes synd på hvalene, og vil ha mer søppelinnhenting på strendene. Ok, fint det. Men vi kjøper ett eple − og legger det i en plastpose som vi putter i en bærepose. Vi kjøper små elektroniske dingser som er emballert i seks lag innpakning (plastbrikke, plastomslag, liten eske, stor eske, plastomslag og pose). Og bittesmå sjokolader og kjeks emballert i enkeltpakninger som så er lagt i eske med plastomslag. Skal vi redusere plastmengden, må vi slutte med å kjøpe overemballerte varer. Iallfall bør vi pakke dem ut i butikken og nekte å ta med oss søppelet videre.

Les også

Kan Stavanger bli plastfri?

Les også

Søppelet flyter i naturperler

Vi sukker over trailertransport på veiene, og med god grunn. Varetransport er både et miljøproblem og en trafikkfare. Samtidig kjøper vi italiensk flaskevann som er fraktet over Alpene, hvor de møter andre trailere med norsk vann på vei sørover. Vi kjøper jordbær i februar og allverdens importerte avokadoer, mangoer og franske poteter hele året. Hvordan tror vi disse varene kommer hit?

Våre «kortreiste» tomater lages i drivhus som slipper unna energiavgift på oppvarmingen, og det høres jo koselig ut. Men det er mindre CO₂-avtrykk av italienske soldyrkede tomater som er flysendt til Norge, nettopp fordi energibruken er så stor. Flysendte tomater er åpenbart en miljøbelastning. Men det er faktisk verre å spise de lokale drivhustomatene.

Akk, så fælt med regnskogen, klager vi over middagsbordet hvor vi serverer «kortreist» oksekjøtt. Som er produsert på Jæren, ok, men foret opp på kraftfór hvor proteinene er importert fra Brasil, hvor regnskogen har måttet vike for soya og raps. Fraktet enorme avstander i tungolje-brennende lasteskip.

Les også

Siri Kalvig: «Kunsten å snu avfall til noe godt»

Politikken

Så er det de større, politiske beslutningene. Som alle er fattet i aller beste mening. Men er de alle like gjennomtenkte?

Vi er betuttet over at fastboende, amerikanske ansatte ønsker å kjøre bil til jobben på Forus (deres norske kolleger ditto). Men det er et satsingsområde for oss å få flere kinesere, japanere, arabere og amerikanere til å komme til Norge med fly og cruiseskip. Selv om et par flylaster med turister slipper ut like mye CO₂-ekvivalenter som summen av all Forus-kjøring hele året.

Jeg gidder nesten ikke nevne sponsingen av elbiler. Som fyller opp kollektivfeltene og parkeringsplassene, lager kø som alle andre biler, ofte er bil nummer to eller tre, og som forårsaker økt bruk av kull- og atomkraft både til produksjon og drift. Det at energien kommer gjennom en ledning, betyr ikke at den er laget av rent vann.

Ikke vil vi ha fæle kjøpesentre eller butikker på Forus, heller, selv om Forus ligger mer sentralt enn noe annet sted i hele regionen. Nei, da er det visst bedre å legge Outlet på Ålgård og Biltema på Bryne, − det er jo bare koselig å kjøre sørover en langtur. For da fortjener vi en iskrem på veien.

Vi skal bo ti minutter fra mest mulig, og ta oss rundt til fots og på sykkel. Derfor innfører vi bompenger med høye satser. Disse bruker vi bl.a. til å bygge en pendlertunnel til Ryfylke, så folk skal kunne bo i Ryfylke og kjøre til jobb i Stavanger og Sandnes. Dessverre blir det for dyrt å ha busser med god plass til sykler, folk får vær så god ta bilen fra Jørpeland til Stavanger. Men derfra må de visst bruke en eller annen sykkel, for bilkjøringen i byen skal reduseres...

Støv, CO₂ og NOx med mer fra tunnelene skal forresten slippes ut i friluft ved Stavangers mest populære turområde, Mosvatnet.

Vi slutter med plastinnsamling, og bygger isteden et sorteringsanlegg som skal sortere ut plast fra blanda boss. Så brenner vi alt søppelet midt på Forus, og pålegger næringslivet å bruke varmen fra forbrenningsanlegget, slik at de ikke får råd til å bygge lavenergi- eller passivhus. Hvis vi lykkes med å redusere søppelmengden, er det en mengde bygg som ikke får nok varme via forbrenningsanlegget, og som derfor må tilføres gass eller strøm vi heller kunne eksportert til land som mangler ren kraft. I mellomtiden har kråkene sikkert stor glede av søppelet vi brenner om sommeren, søppel som ellers kunne vært omdannet til energi andre steder hvor dette allerede er utbygget.

Vi gjør feil ting: Tullete, symbolske småting som ikke har noen betydning i det store bildet, de bare får oss til å føle oss bedre.

For å føle oss bedre

Ja visst har jeg vært deltaker i noen av disse sakene. Og jeg spiser kjøtt, tar noen flyturer og har både sykkel og elbil. Jeg kan ikke redde verden på egen hånd. Men jeg kan prøve å påpeke alle paradoksene og hvordan vi feiker at vi tar miljøgrep når vi faktisk bare turer av sted uten hensyn til verken kloden, temperaturøkningen, havene eller annet. Vi gjør feil ting: Tullete, symbolske småting som ikke har noen betydning i det store bildet, de bare får oss til å føle oss bedre.

Skal vi oppnå noe for miljøet, må vi ta større grep. Når vi fatter store politiske beslutninger, må vi se på ringvirkningene, ikke bare enkelttiltaket. Vi må redusere flytrafikken, skipstrafikken og få mindre langdistansetransport. Vi må fatte beslutninger ut fra hvor mye CO₂-reduksjon vi får per krone, ikke bare hvordan vi kan kjøpe oss litt avlat. Det betyr også at hver enkelt av oss må spise matvarer som er i sesong her hjemme, redusere kjøttforbruket, kjøpe færre plagg og ominnrede huset langt sjeldnere.

Publisert: