Kritikken av barnehageforskningen er nødvendig

DEBATT: Den helhetlige tradisjonen for barnehagen er stadig truet av den mektige læringsdiskursen som passer som hånd i hanske i politikkens ideologiske vending siden Margaret Thatcher.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debattredaktør Solveig G. Sandelson stiller i Aftenbladet 19.1 betimelige spørsmål til barnehageforskning, som «skuleflinkt skriv seg rett inn i trendar i tida. Rett inn i eit gjeldande politisk system», eksemplifisert blant annet med Agderprosjektet. Det gjelder blant annet barnehagen, som gjennom politikk og forskning loses inn på skoleveien og dermed inn i konkurransesamfunnet. Hun får svar på tiltale fra tre UiS-forskere i Aftenbladet 23.1.

Agderprosjektet har møtt massiv kritikk fra ulike hold (Birte Simonsen, Dag Øystein Nome og Ingeborg Eidsvåg Fredwall ved Universitetet i Agder og Solveig Østrem og Mari Pettervold ved Høgskolen i Sørøst-Norge). Det er altså flere som ser store prosjekter som Stavanger- og Agderprosjektene i dette lyset, store offentlig støttede prosjekter som legitimerer «mainstream» politikk. Kritikere ser også at omtalen av prosjektet endrer seg underveis etter som kritikken reises.

«Tidlig innsats»

Ord og begreper som beskriver prosjektene, og forsvarer dem, er mangetydige, og tilslører mer enn de opplyser. Et eksempel er slagordet «tidlig innsats», som politikere, forskere og barnehagelærere kan benytte på helt forskjellig vis og for ulike formål.

«Barnehagetradisjonen skal ivaretas», skriver forskerne Ingunn Størksen, Elin Reikerås og Mari Rege i kronikken i Aftenbladet 23.1. Men hvem borger for ivaretakelsen? De åpner med å vise til OECDs anerkjennelse av den nordiske barnehagetradisjonen. OECD sier: «Look to Norway», mens politikerne ser til OECD og den kontinentale skoletradisjonen, med skole for barn fra 2–3 års alder. Det er denne tradisjonen som nå øver sin innflytelse i norsk barnehagepolitikk og barnehageforskning.

Allmennheten bør være klar over OECDs formål og virkemidler som også har betydning for barnehagen. Utdanning og opplæring, som omfatter ettåringer, skal være et konkurransefortrinn for landenes økonomi. Barn gjøres til et investeringsobjekt i landenes konkurranseevne. Hvorfor tror dere ellers at NHO hadde «Læringslivet» som tema på sin årskonferanse i 2014, med Mari Rege som en sentral foredragsholder?

«På grunn av rentes rente-effekt er tidlig investering i små barns læring det mest effektive virkemidlet vi har for å gi norske barn likere muligheter for å lykkes i utdanning og arbeidsliv», sier Rege, ifølge NHO på nettet, der Dagsavisens referat siteres. Slagordet «tidlig innsats» ble til «tidlig læring». Tydeligere kan det ikke sies.

«Lekbasert læring»

Forskerne sier de knytter seg til den helhetlige barnehagetradisjonen. som har et helhetlig syn både på barn og barnehagens pedagogikk, uttrykt i formålsparagrafens fire likestilte «skal»-oppgaver, omsorg og lek, læring og danning. Prosjektet til de aktuelle forskerne opererer imidlertid med begrepet «lekbasert læring». «Det røper en instrumentell forståelse av lek, som ikke hører hjemme i den nordiske barnehagetradisjonens forståelse av lek», sier barnehageforskerne Østrem og Pettersvold.

En ny forskningsbasert antologi, «Lek» (Øksnes & Hangaard Rasmussen, 2017) klargjør hva lek er og lekens betydning for barna og dens rolle i barnehagen. Boka avdekker det som nå skjer, og er en protest mot leken som læringens tjenestepike.

I barnehagens helhetlige pedagogikk er leken sentral, først og fremst lek som barns «væren i verden». Det dreier seg om barnets eksistensielle væremåte. Leken er ikke en tjenestepike for læringen i et instrumentelt prosjekt à la Rege.

Politisk ideologi

I 2006 ble barnehagen lagt inn under Kunnskapsdepartementet, skolens fagområder kom inn i rammeplanen. Noen ønsket individuelle læringsmål. Det ble det heldigvis ikke den gang. Og «Barnehageopprøret 2016», ti år senere, så faresignalene og protesterte ved revisjonen av rammeplanen. Forskere har av samme grunn protestert mot Agderprosjektets innretning.

Den helhetlige tradisjonen er stadig truet av den mektige læringsdiskursen som passer som hånd i hanske i politikkens ideologiske vending siden Margaret Thatcher. Ideologien har invadert pedagogikken (jf. professor Gert Biestas bøker). New Public Management har ført konkurransemomentet fra OECD inn i utdanningspolitikken. Fagfolk fra flere felt er kritiske til konsekvensene av skolens læringstrykk, jf. kronikken «Kan skolen gjøre barn syke?» i Dagbladet, av professor dr. med. Trond H. Diseth og overlege Stein Førde. Utviklingen kryper nedover i systemet. Derfor er kritikken nødvendig.

Apropos pedagogikk: «Hovudutfordringa i skulen er at det er så få som skjønar og ser kva elevane med særskilte behov treng. Alle veit at dei treng noko, men få veit kva, kor mykje og korleis», skriv UiS-forskar Per Henning Uppstad.