Etter #metoo i NRKs «Debatten»: Hva skal vi med forskning i debatt?

TRAKASSERING/OVERGREP: Det har nå gått tre uker siden NRK sendte «Debatten» om #metoo. Vi har likevel ikke helt klart å legge programmet bak oss. Litt på grunn av #metoo. Mest på grunn av hvordan forskningen og forskeren ble brukt i Debatten.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Kampanjen #metoo har fått mennesker til å fortelle om seksuell trakassering. Vi tror på dem som vitnet om at de har vært utsatt for seksuell trakassering, vi har selv vært utsatt for det.

Når man så diskuterer dette, sier forskeren NRK-programmet «Debatten» at det egentlig er to forskjellige temaer i denne debatten: et som omfatter trakassering og et som omfatter vold. Under emneknaggen #metoo, og i programmet, er det også to forskjellige typer atferd det blir fortalt om – den ene er kriminell (vold og overgrep), den andre er ikke kriminell men fremdeles ulovlig og sosialt uakseptabelt (seksuell trakassering).

Vitenskapelige studier (Bendixen, Daveronis, og Kennair, 2017; Kennair og Bendixen, 2012) viser at menn og kvinner i omtrent like stort omfang utsettes for trakassering, mens kvinner i mye større omfang utsettes for seksualisert vold og overgrep (Black et al., 2011 i Casey et al., 2016).

Snur ryggen til forskningen

Det er med andre ord grunnlag for å diskutere to forskjellige fenomen (trakassering vs. overgrep) som er svært forskjellige fra hverandre i denne debatten. I tillegg rammes kvinner og menn i ulik grad. Derfor må det kanskje tenkes ulike tiltak for å forebygge eller håndtere disse. Nettopp dette har forskningen vist, og dette prøver også den inviterte forskeren å formidle.

Hva skjer så i «Debatten»? Man snur ryggen til forskningen, bokstavelig talt. «Da får du finne ut av det», er programlederens siste kommentar til forskerens forsøk på nyansering av begrepsbruken og debatten i sin helhet. Er ikke dette en form for trakassering? Man har med en forsker i Debatten, men forskningens «ubehagelige» funn har man ikke tid til i diskutere.

Rydder ikke opp i debatten

Man kan derfor spørre hva det er man vender ryggen til her? For det første vender programlederen seg etter vår mening mot presisering og avgrensning av begreper, og med det viser man bokstavelig talt ryggen til en nyansering av, og kanskje en nedskalering av debatten. Nå forskeren ikke blir hørt, ruller debatten videre med sammenblandede begreper; trakassering og overgrep sauses sammen. Dernest vender man seg mot det faktum at man fra forskningshold ikke kan si sikkert hvilke tiltak som kan være nyttige i forebygging og håndtering av seksuell trakassering og vold. Forskeren sier at man ikke vet, og hva gjør programlederen da: Hun vender seg mot en av debattantene som heller ikke vet, men som inviteres til fritt å kunne spekulere.

Kjønnspespektivet

I NRKs «Debatten», er man i tillegg ikke interessert i menns perspektiver, menns erfaringer og deres fortellinger. Både seksuell trakassering og seksualisert vold diskuteres i programmet fra kvinners ståsted. Når den eneste forskeren i debatten som har som oppgave å formidle kunnskap om seksuell trakassering og seksuelle overgrep, peker på at også menn utsettes for seksuell trakassering, blir dette oversett av debattantene. Dermed vises ingen interesse for kunnskapen som framkommer etter systematiske studier.

I debatten var forskeren de dårlige nyheters budbringer: Han forsøkte å understreke at det er ulike fenomener som diskuteres i en salig blanding, han pekte på at vi vet ikke hva som virker av forebyggende tiltak, og han understreket at forskningen så langt viser at holdningskampanjer ikke virker. Det er nettopp dette som er en forskers jobb − å formidle de resultatene som foreligger, hvor lite tabloide de enn måtte være, hvor ubehagelig det enn måtte være å stå på direkten og svare «vi vet ikke». Men når forskeren poengterer at holdningkampanjer ikke virker, er det andre debattanter som understreker at vi må satse på holdningsskapende arbeid.

Synsing mot kunnskap

Så spørsmålet blir: Hvorfor inviterer i det hele tatt NRK forskere til denne typen debatter når det som framkommer fra systematisk forskning tilsidesettes til fordel for spekulasjoner? Det virker som om det å produsere en mening er viktigere enn det å bygge meningene på systematisk kunnskap. Moralen er at vi må gjøre noe, uansett om dette «noe» ikke virker, eller kanskje til og med kan være skadelig.

Vi forstår at i et program som heter «Debatten» er meningen å debattere. Det vi ikke forstår er hvorfor synsing og meningsproduksjon er viktigere enn kunnskap. Vi forstår rett og slett ikke hvorfor man inviterer forskere med i slike programmer. Forskere kan ikke bidra med synsing. Forskning skal bidra med å definere begrep, studere hvordan begrepene er forbundet med hverandre, kategorisere og klassifisere. Forskning kan bidra til å nyansere og forklare. Forskning kan også noen ganger gi svar på hva som virker og hva som ikke virker, og noen ganger vil disse svarene være ubehagelige. Så, hva skal vi med forskning i «Debatten», når «Debatten» ikke lytter til forskningen?

• Solveig G. Sandelson: «Solveig Horne kan bidra til å stoppa seksuell trakassering. Det trengst, for det er for mange tafatte Tarantino-ar blant oss.»