Å være pårørende, burde det vært et eget fag på ungdomsskolen?

LIVET: Alle blir pårørende, en eller annen gang. Kan vi noen gang bli forberedt?

Publisert: Publisert:

Min mann hadde fått kreft. Kreft? Han? Han hadde jo aldri vært syk. Var det mulig? Det var jo alltid han som passet på alle andre som var syke, eller trengte en hånd.

Debattinnlegg

  • Gry Iversen
    Stavanger

I dag har jeg plukket inn røde søte epler fra epletreet vårt. Jeg har bakt eplekake til barna. Dette er første høsten uten min mann. Foto: Privat

Pårørende. En begynnelse. En slutt. Vi var unge. To barn hadde vi fått med 13 måneders mellomrom. Vi gledet oss over livet og det hverdagen ga oss. Vi tok vare på leker barna vokste fra. Gjemte de på loftet til vi en dag skulle bli besteforeldre. Min mann sa alltid at han skulle bli en gammel bestefar som brukte hatt.

En fulldagsjobb

Han elsket barn. Om han hadde fått lov, ville han hatt en flokk. Selv var han enebarn. Våre barn var da 6 og 7 år. Dagene våre var fulle med jobb, skole, aktiviteter og charterferie til Syden om sommeren. Årets høydepunkt. To uker til sol og varme. Min mann og barna startet nedtellingen da det var 100 dager igjen til reisen.

Høsten 2017 kom som en storm. Min mann hadde fått kreft. Kreft? Han? Han hadde jo aldri vært syk. Var det mulig? Det var jo alltid han som passet på alle andre som var syke, eller trengte en hånd.

Skulle jeg bli pårørende. Jeg? Jeg ble 100 prosent pårørende uten å være forberedt. Det ble en fulldagsjobb. I etterkant har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne vært forberedt. Vært mer opplagt, hvilt ut litt, gjerne vært hos frisøren, og hatt litt egentid, før jeg fikk den jobben.

Vi skulle reise ... og krangle

Jeg var aldri forberedt på å plutselig bli pårørende. Vi hadde ikke rukket å gifte oss en gang. Vi skulle jo reise til USA, London og Italia nå som barna ble større. Vi skulle, vi skulle ... Han skulle bare få litt cellegift før vi ble en vanlig familie igjen. Vi skulle krangle om hvem som skulle brette klær, men slik ble ikke det.

Epletreet som min mann var så glad i hadde fått masse røde epler. Datoen var 4. september 2019. Ambulansen sto igjen i gården vår. Det var spredning. Kreften hadde tatt over den trygge gode hverdagen vår. Vi måtte gifte oss. Rettigheter, lover, og regler sa vi måtte det. Vi rakk det. Sykehuspresten kom. Var han forberedt?

Min mann kom aldri hjem igjen. Han fikk aldri sett epletreet sitt igjen. Lyngen på trappen, det koselige huset vårt. Det ble delt ut brosjyrer på sykehuset. For pårørende sto det. Hadde jeg bare hatt mer tid på å bli forberedt.

I dag har jeg plukket inn røde søte epler fra epletreet vårt. Jeg har bakt eplekake til barna. Dette er første høsten uten min mann. Barnas far. Alt minner meg om tiden fra i fjor, da han døde bare 39 år gammel, uten hatt.

Enke, 43 år.

Etterpå har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne vært forberedt. Vært mer opplagt, hvilt ut litt, gjerne vært hos frisøren, og hatt litt egentid, før jeg ble pårørende.
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Fire nye koro­nasmit­tede i Stavanger – ett av tilfel­lene har ukjent smitte­kilde

  2. XXL Forus-ansatt har fått korona – kommunen ber kunder følge med på symptomer

  3. Over 30 prosent utvikler ikke symptomer på korona: – De går under radaren

  4. Ingen­ting spilte for 200 mann i teltet på Randa­berg: – Sitter dere godt?

  5. I kjøkken­skapet finnes mel som trolig er over 50 år, kaffe av litt nyere dato og servise med Telever­kets logo på

  6. Jenter skulle rekke toget - endte med å stanse togtrafikken i Stavanger

  1. Barn
  2. Familie