Gi en av norgeshistoriens fremste personligheter den anerkjennelsen han fortjener!

KRONIKK: Hans Nielsen Hauge er regnet som en av de mest betydningsfulle personer for dannelsen av det moderne Norge, men er likevel godt bortgjemt i det offentlige rom. Nå er det på tide å gi ham den plassen han fortjener.

Allerede på 1700-tallet fremmet forkynneren Hans Nielsen Hauge likestilling mellom kjønnene. Hauges folkeopplysning og sosiale, politiske, religiøse og næringsmessige entreprenørskap var vesentlig for nasjonsbyggingen i Norge.
  • Truls Liland
    Avdelingsleder, Hauge School of Management, NLA Høgskolen
  • Ola Honningdal Grytten
    Professor i økonomisk historie, NHH
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I år er det 250-årsjubileum for fødselen til Hans Nielsen Hauge (1771–1824). Han er en av norsk histories fremste pionerer innen folkeopplysning og sosialt, politisk, religiøst og næringsmessig entreprenørskap. Norges Bank hedrer ham i år med en minnemynt.

Årets jubileum kan være starten på en større anerkjennelse av Hauges innsats for demokrati, likeverd og bærekraftig næringsvirksomhet enn vi har sett til nå.

Historikeren Karsten Alnæs beskriver Hauge som «[…] en av de mest betydningsfulle personligheter i norsk historie» og professor Francis Sejersted påpeker at den bevegelsen han startet var «med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati i Norge».

Likeverdstanken var sentral for Hauge, og det var derfor naturlig med kvinnelige ledere blant de første haugianerne.

Forfatter, seriegründer, nasjonsbygger

Mange kjenner Hauge som en predikant som gikk Norge på kryss og tvers mens han strikket og forkynte. I historiske kilder ser vi at mange som var i kontakt med ham, opplevde en varm og inderlig mann som berørte dem dypt. Mange av dem ble med i det som etter hvert dannet grunnlag for den aller første folkebevegelsen i norsk historie, lekmannsbevegelsen.

Blant haugianerne, som etterfølgerne etter hvert ble kalt, finner vi et sterkt engasjement for utdanning, velferd, næringsvirksomhet og politikk.

Hauge skrev 33 bøker og var Norges mest leste forfatter i sin samtid. Han var en viktig bidragsyter til lese- og skriveopplæringen i landet.

Nærmest ut av intet startet eller restartet han mer enn 30 bedrifter og var sammen med sitt nettverk involvert i etableringen av ca. 150 virksomheter på ulike måter. Gjennom bedriftene skapte han arbeidsplasser, bekjempet fattigdom og bidro til utvikling av lokalsamfunn.

Likeverdstanken var sentral for Hauge, og det var derfor naturlig med kvinnelige ledere blant de første haugianerne, selv om det var høyst uvanlig på denne tiden.

Beregninger av professor Fritz Hodne ved Norges Handelshøyskole indikerer at Hauge og hans venner bidro til å skape mellom 7000 og 8000 arbeidsplasser i perioden frem til 1828, i en tid hvor Norge hadde om lag 900.000 innbyggere. Dette gjør ham til en av norgeshistoriens største og mest betydningsfulle gründere. Samtidig er han nok også en av de mest undervurderte.

I 1848 – 24 år etter Hans Nielsen Hauges død – malte Adolph Tidemand «Haugianerne», hans store gjennombrudd som kunstner (eies av Museum Kunstpalast i Düsseldorf, en senere versjon av Nasjonalmuseet i Oslo). Bildet er et av de viktigste i den norske nasjonalromantikken – i tråd med tidens ånd rundt nasjonsbyggingen, der Hauge som opplyser, talsmann for frihet og gründer spilte sin rolle, samt trangen til frihets fra unionen under Sverige. (Røykstuen på bildet stod i Vikøy utenfor Norheimsund i Hardanger, der Adolph Tidemand og Hans Gude i fellesskap også malte «Brudeferden i Hardanger».)
250-årsjubileet for Hauges fødsel hadde vært anledning for Norge som samfunn å gi noe tilbake etter den urettferdige behandlingen han fikk.

En farlig mann

I samtiden ble Hauge sett på som en farlig utfordrer av landets privilegerte elite, og han ble arrestert en rekke ganger for brudd på løsgjengerloven og konventikkelplakaten. Førstnevnte handlet om at det var nødvendig med pass for å reise rundt i landet, og sistnevnte om at man måtte ha prestens godkjennelse for å samles til oppbyggelse og bønn.

Hauge satt mange år i fengsel uten dom – og under så dårlige forhold at det til slutt ødela helsen. Han fortsatte imidlertid arbeidet sitt etter at han slapp fri, men var merket av fengselsoppholdet resten av livet.

I 1961 kom filmen «Hans Nielsen Hauge» med Per Sunderland i hovedrollen.

Rette opp og hedre

Det skjer i dag mye gledelig som løfter frem den haugianske arven, og flere forskningsprosjekter er knyttet til hva arven etter Hauge har betydd for det norske samfunnet.

250-årsjubileet for Hauges fødsel hadde vært anledning for Norge som samfunn å gi noe tilbake etter den urettferdige behandlingen han fikk.

La oss komme med tre forslag:

  • Ruste opp barndomshjemmet til Hauge (som vi har gjort for andre betydningsfulle personer i norsk historie) for å sikre et drivverdig museum, til glede og nytte for nye generasjoner. Dette blir i dag gjort på frivillig basis av ildsjeler
  • Bidra med midler til forskning og formidling av den haugianske arvens betydning for Norge historisk og dens relevans i dag.
  • Gjenintrodusere Hauges betydning for politikk, utdanning, sosialt entreprenørskap og næringsutvikling i norske skolebøker.

Dette vil hjelpe oss til en bedre forståelse av vår egen historie, og samtidig hedre en av norgeshistoriens mest betydningsfulle personer. 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel er en fin mulighet for dette. Og det er på tide!

Kronikkforfatterne: Truls Liland (t.v.) er avdelingsleder ved Hauge School of Management ved NLA Høgskolen. Ola Honningdal Grytten er professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole (NHH).
Publisert: