Sorteringsanlegget var en feilinvestering som ikke svarte til forventningene

DEBATT: Det dyre og avanserte sorteringsanlegget på Forus ligger i aske. Det ble bygd av IVAR, og støttet av lokale politikere i eierkommunene, fordi IVAR sa at dette skulle lønne seg både for innbyggerne og for miljøet. Men IVAR presenterte tall som har vist seg å ikke stemme.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Man skulle oppnå en høyere andel utsortert plast. Denne plasten skulle selges med fortjeneste. Mindre plast i restavfallet skulle redusere klimautslippene fra avfallsforbrenningen. Sorteringsanlegget skulle kunne sortere ut mer plast enn det en klarte i kommuner med motiverte innbyggere og gode henteordninger.

Vi vet nå at anlegget ble dyrere enn planlagt, renovasjonsgebyrene i eierkommunene måtte økes. Det var også forsinkelser og tekniske problemer i starten. Men etter hvert kunne IVAR fortelle om en høy andel utsortert plast, og at anlegget sorterte plasten i 5 ulike fraksjoner. Dette skryter de fortsatt av på sin egen hjemmeside.

Tilslørende ord om plast

Men de forteller ikke hele historien. En fraksjon kalles «blandet plast» og utgjorde hele 50 prosent av plasten. Hvis vi leser årsberetningene fra IVAR, ser vi at denne plasten ikke ble solgt, den ble kjørt med truck den korte veien til forbrenningsanlegget hvor de ble brent sammen med restavfallet. Dette skjedde både i 2019, 2020 og 2021. Brenningen av utsortert blandet plast bidro til at det ble sendt 30.000 tonn CO₂ opp i atmosfæren i disse tre årene. At plasten hadde vært en tur innom IVAR sitt sorteringsanlegg, pynter på IVAR sine sorteringstall, men reduserer jo ikke utslippene.

Forbrenningsanlegget eies av IVAR og Lyse, som begge eies av kommunene. Lyse selger fjernvarme fra anlegget, en energi de hevder er både klimanøytral, sirkulær og utslippsfri. Dette stemmer ikke. Ifølge EU sine regler, som Norge har forpliktet seg til å følge, skal CO₂ fra den delen av avfallet som har fossilt opphav, knyttes til energiproduksjonen. Det blir også utslipp når Lyse graver opp gatene for å legge ned stålrør som det varme vannet skal pumpes gjennom.

Både IVAR og Lyse bruker dessverre en retorikk som bidrar til å tilsløre sannheten knyttet til plast og klimautslipp. Sorteringsanlegget ble brukt som en brikke i dette. Bruken av plast gir klimautslipp. Plastproduksjonen i verden øker. Plasten lages av olje, CO₂ fra produksjonen, og fra brenningen, bidrar til klimaendringene som truer selve livsgrunnlaget på jorda. De totale utslipp fra plastbransjen er nå på ca. 1.500 millioner tonn hvert år, like mye som all verdens all verdens flytrafikk slipper ut. Norge og EU gjør en stor innsats for å kutte utslipp i energiforsyning og transport, men bruken av plast har fått skyte i været.

Hvem tjener på plasten?

Noen tjener penger på dette. Oljeselskapene liker at plastmarkedet er i rask vekst og bidrar til etterspørsel i en tid hvor transport- og energisektoren må over på fornybar energi. Vi har også aktører som har nytte av at det blir mye energirikt plastavfall som går til forbrenning. Norge bygger ut mye avfallsbasert fjernvarme. Fjernvarme bygges til og med ut i områder hvor klimaet er mildt, som på Nord-Jæren. Og utbyggingen fortsetter selv om nye byggemetoder, varmepumper og solceller har gjort det mulig å bygge hus som nesten ikke trenger å bli tilført energi.

Det ser ut til at utbygging av avfallsbasert fjernvarme har bidratt til at det er få som tenker på avfallsreduserende tiltak, avfallet blir sett på som nyttig. Men kan ikke plasten resirkuleres?

Dokumentarfilmen «Hvorfor plast? Gjenvinningsmyten» avslørte hvordan mektige aktører lurer forbrukere til å tro at brukt plast blir til ny plast, men nesten all plast er engangsplast. Myndighetene lurer oss også med forbudet mot engangsplast. Forbudet rammer nesten bare sugerør og Q-tips. Dessverre er det ikke bare på Forus at utsortert plast går til forbrenning, det skjer i stort omfang i mange ulike land. Dokumentarfilmen viste også hvordan kriminelle organisasjoner bidrar til at store mengder blandet plast blir eksportert fra Europa til dumpingområder i de fattigste landene.

En sovepute i lang tid

Fortellingen om sorteringsanlegget, som skulle løse problemer for kommunene, ble en sovepute i nesten 10 år. Denne soveputen fikk politikerne til å droppe andre tiltak. Vi ser nå at sorteringsanlegget var en feilinvestering, i alle fall om en tenker på plast og klimautslipp. Vi kan ikke skru tiden tilbake, men brannen på Forus har gitt politikerne i eierkommunene en mulighet til å skifte spor.

Kommunene må nå snarest etablere henteordninger slik at ren plast igjen kan bli sortert i husholdningene, uten at den blir blandet med skittent restavfall. Det må også innføres varige tiltak som vil redusere mengden avfall og bruken av plast. Det er her vi må satse fremover. Denne dugnaden er nødvendig for klimaet.