Ungdomsserien «Skam» er uten alder

KOMMENTAR: Den foreldreløse blir oss alle, uavhengig av alder og rolle, og vi kan legge det vi vil av oss selv inn i henne.

Publisert: Publisert:

«I stedet for å måtte ta stilling til oss selv som autoritetsfunksjon, kan vi engasjeres av de unge karakterene», skriver Brita Strand Rangnes. Foto: NRK

Debattinnlegg

  • Brita Strand Rangnes
    Førstelektor i engelsk ved UiS og litteraturkritiker
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

NRK P3s dramaserie «Skam» er et av de mest omtalte mediefenomenene denne våren. Serien er populær hos langt eldre seere enn den primære målgruppen, og enkelte kommentarer har anklaget voksne for å invadere et rom ungdom bør få ha i fred. Hva er det ved «Skam» som gjør at serien krysser generasjonsgrenser? Kan hende ligger noe av forklaringen i mangelen på voksne karakterer.

Denne verdenen er lite gjenkjennelig for svært mange i målgruppen, dersom vi skal tro på ungdomsundersøkelser.

Uten voksen omsorg

Ungdommene vi møter, er i praksis uten autoritetsfigurer som ser og ivaretar dem, og voksen kontroll og omsorg er fraværende. Resultatet blir en verden der voksne i beste fall er perifere figurer som bare omtales sporadisk. Riktignok møter vi en karrierefokusert og fraværende mor ved et par anledninger i sesong 1, men datteren Eva, som var sesongens hovedperson, bor for det meste i et tomt hus. Hovedpersonene i sesong 2, Noora og William, lever også uten foreldre. William er forlatt av faren, moren har forsvunnet inn i sin egen verden, og han har i praksis vært overlatt til au-pairer og en psykisk skadet bror. Noora er enebarn med psykolog— og sexolog-foreldre som bare er opptatt av hverandre, og etter et opphold i Madrid på egen hånd bor Noora nå i kollektiv med eldre ungdommer. Foreløpig vet vi lite om de andre jentenes foreldre, og ingen av dem har vært synlige i handlingen.

Denne verdenen er lite gjenkjennelig for svært mange i målgruppen, dersom vi skal tro på ungdomsundersøkelser de seneste årene. En rekke artikler og oppslag i kjølvannet av Ungdata-undersøkelsene slår tvert imot fast at ungdom har et bedre forhold til sine foreldre enn noen gang, at de liker dem, føler seg knyttet til dem og opplever at foreldrene er viktige i livene deres. Det er selvsagt mulig at serien er ment å reflektere et visst segment av klisjéfylt selvopptatte og selvrealiserende vestkantforeldre som overlater barna til seg selv og hjemme alene-fester mens de selv velger storbyweekender og spaopphold, men det er likevel påfallende at ungdommene i «Skam» ikke har stabile voksenrelasjoner, og at en serie sentrert rundt livet på en videregående skole ikke skildrer en eneste lærer inngående.

Se hva ungdom mener om «Skam»:

Les også

Mener serien er overdrevet, men kjenner seg godt igjen

Resultatet er dialoger og handlinger der ungdommene agerer på måter som vanligvis er forbeholdt voksne.

Bare én generasjon

Dette kan imidlertid være med på å forklare noe av seriens enorme appell. Når hovedpersonene ikke inngår i familierelasjoner, og ved også å fjerne lærerne fra skolemiljøet som skildres, blir det skapt et univers der det i praksis bare finnes én generasjon. Dette gjør at hovedpersonene er frigjort fra vante reaksjonsmønstre, og de er tvunget til å løse alle praktiske og relasjonelle problemer på egen hånd. De som er involvert i situasjonen, er ansvarlige for å ordne opp, og det er gjennom refleksjon og samtale dem imellom at handlingen utvikles. Resultatet er dialoger og handlinger der ungdommene agerer på måter som vanligvis er forbeholdt voksne.

Ved å fjerne den faktiske voksengenerasjonen skaper serien et univers der seeren kan fristilles. Fraværet av foreldre, lærere og andre voksne (med små unntak, som den klønete skolelegen og en liten opptreden av Nooras norsklærer) gjør at de eneste menneskene vi forholder oss til, enten vi er fjorten eller femti, er ungdommene. Hadde de voksne inntatt en faktisk rolle i serien, ville vi som foreldregenerasjon bli nødt til å identifisere oss med dem og gi mening til våre egne roller gjennom avstand eller nærhet til de voksne. Slik det er nå, står vi fritt til å gjenkjenne oss selv i eller ta avstand fra de ungdommene som portretteres, og vi står også fritt til å se dem i lys av oss selv på ulike stadier i livet.

Den foreldreløse hovedpersonen er vesentlig, nettopp fordi hun frigjøres fra familiære og samfunnsmessige forpliktelser og føringer.

Frigjør hovedpersonen

Foreldreløse karakterer er et av de vanligste fortellergrepene i skildringer av utviklingen fra barn til voksen, der fokuset er på hovedpersonens søken etter egen identitet og stemme. Disse utviklingsfortellingene kjenner vi godt fra litteraturen, fra 1500-tallets pikareskromaner, Askepott-fortellingene, Dickens romaner, Charlotte Brontës Jane Eyre eller vår egen tids Harry Potter. Den foreldreløse hovedpersonen er vesentlig, nettopp fordi hun frigjøres fra familiære og samfunnsmessige forpliktelser og føringer og står fritt til å skape sin egen identitet og velge sitt eget samfunn. I historisk perspektiv var den foreldreløse helten fra dannelsesromanen et viktig redskap fordi den gjorde det mulig for forfatteren å frigjøre hovedpersonen fra sosiale og kulturelle rammer i et strengt klassesamfunn og dermed ha fokus på den individuelle utviklingshistorien til hovedpersonen. I «Skam» frigjøres fortellingen fra vår tids sterke fokus på konflikten mellom foreldre og barn i overgangen til voksenlivet. Den foreldreløse blir oss alle, uavhengig av alder og rolle, og vi kan legge det vi vil av oss selv inn i henne.

«Skam» lar voksne seere bli foreldrerolle-løse.

Uten alder

I «Skam» er relasjonene mellom karakterene på samme nivå. Ingen av dem har mer formell makt enn andre, slik tilfelle vil være dersom man bringer inn faktiske autoritetsfigurer som foreldre eller lærere, og i stedet handler serien om mennesker som forsøker å forstå og finne ut av mellommenneskelige relasjoner, og der de kun har seg selv og hverandre å stole på. Ungdommene i serien takler svært komplekse utfordringer, og de løser opp i vanskelige konflikter med modenhet.

Derfor er situasjonene ungdommene står overfor, gjenkjennelige også for et langt mer voksent publikum. Kjærlighet og begjær er vanskelig, enten man er under den seksuelle lavalder eller i gang med sitt tredje ekteskap, og vennskap og familierelasjoner er kompliserte, også for godt voksne. «Skam» lar voksne seere bli foreldrerolle-løse. I stedet for å måtte ta stilling til oss selv som autoritetsfunksjon, kan vi engasjeres av de unge karakterene, ettersom det kun finnes én generasjon å forholde seg til. Det tilsynelatende tids— og generasjonsspesifikke universet i «Skam» blir uten alder.

LES OGSÅ:

Publisert:

Les også

  1. Det nye opium for folket

  2. Manuspris til Seljeseth

  3. Ungdommene mener serien er overdrevet, men kjenner seg godt igjen

  4. Litteraturforsker: - Ungdommene i «Skam» framstår som livstrøtte tidlig i livet

  1. Debatt
  2. Skam
  3. Ungdom