Er høytidene våre noe privat, eller er de felles feiring?

KRONIKK: Alt kommer frem. Manglende familiebånd og vennskap. Utenforskap og fremmedgjøring. Ensomhet og nostalgisk lengten. Julen byr på alt.

Publisert: Publisert:

«En skal opptre svært varsomt for å unngå å ekskludere sårbare deler av befolkningen. Når samfunnet byr til fest [som når det nå stunder til jul], må samfunnet ha noe å tilby også. Noe annet er dårlig gjort», skriver Bjørn Tore Husby. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Bjørn Tore Husby
    Stavanger

Hvert år skjer det. Du skal handle mat. Døren til butikken åpner seg. På innsiden har julen tatt overhånd. Dette skjer hvert år. Det lokkes med gjenkjennelig mat og tradisjoner. Det handler om varme, hygge og familie. Om drømmer og barndom. Det handler om kos sammen. For alle. Det skapes høye forventninger. Julegaver må også ordnes. Det minnes en på. Gaver til sine nærmeste.

Høsten topper seg i november måned. Det regner, det er mørkt, det er stille. Det er november. Og snart desember, den siste måneden i året. Med forventninger om tilhørighet, samhold og en høytidelig feiring. Lys tennes. Sanger synges. Alt handler om den forlokkende tiden som kommer. Jul og nytt år. Hele verden skal kose seg sammen. Det dreier seg om dette hvor hen en går. Hver har sine tradisjoner, familie og venner.

Påske er en annen fin tid, med ritualer. Vekst og grøde. Offer og forsoning. Oppstandelse. Vi reiser på fjellet med familien. Til solveggen og silkeføret. Nysnøen glitrer utover uendelige vidder. Hyttekos. Kortspill og kartongvin om kvelden. Familien samles. Den gode, nære følelsen. Sammen med våre. I lag med de vi er glad i. Med dem som er glad i oss.

I mai skjer det igjen. Måneden som lover bevegelige helligdager og inneklemte helger. Masse tid for familie og venner. Begivenhetene kommer på rekke og rad, og i tog. For det er 17. mai som er høydepunktet. Glade barn og feststemte foreldre. Er bunaden riktig? Hvilken kake? Hvordan få perfekt ramme denne dagen. Knallskudd og bjørkeris. Hipp, hipp, hurra. Solen skinner, fuglene kvitrer.

Etter mai kommer sommer og ferie. Sommerferie. Familieferie. Fellesferie. Det er noe vi gjør i fellesskap. Ferieturen er bestilt lang tid i forveien. For vi vet hvem vi skal reise med, og når. Dette er omtenksomt planlagt, med de vi deler livet med. Det snakkes om ferien i kaffekroker på jobb, og på de elektroniske kanalene. Høyt og lavt. Overalt. Hvor skal du reise? Hvem reiser du med? Har du hatt en fin ferie? Så gøy. Bilder. Det er viktig å ha noe å fortelle. Dele.

Ja, det er fint. Det kunne vært fint...

Når en står utenfor

Lysene tennes, men mørket bor inni deg. Nysnøen glitrer, men du er helt nummen. Solen skinner, men hjertet ditt gråter tomme tårer. Alle deler, mens du skjuler. Holder det vonde for deg selv. Ensomheten, skammen, det uendelig tomme rommet inni deg. Usikker på hvor du hører til i alt dette. Livet. Det føles som noe fra en annen verden. I det uendelige verdensrommet.

Det kalles emosjonell dissonans når følelsene dine ikke stemmer med det du ser rundt deg, eller når de ikke stemmer med den du ønsker å være. Den du burde være. Sånn det kunne vært.

Det er vondt å stå utenfor. Føle seg utenfor. Vi er sosiale vesener. Vi er flokkdyr. Vi trenger omsorg og beskyttelse fra flokken. Vi trenger å speile oss i andres øyne. Se at vi fins. Selvbilde og identitet er nært knyttet til sosialt samspill. Uløselig knyttet til hvem vi er, og hva vi betyr for andre.

Ritualene våre har overtoner av kollektive og religiøse symboler. Symbol på samfunn. På liv og død. På noe større. De er stemt i moll. Ritualene kommer fra en tid der familien sto sterkere. Da landsbyen levde. Den gang vi fant underholdningen i hverandre. Ritualene er i essens nasjonalromantikk, en flukt fra den moderne tidsånden med sine distraksjoner. Til en tid før foreldre skiltes, familier ble oppløst, og da grunnstammen var barndomshjemmet, hjemstedet, og den store familien. Samfunnet har endret seg, men tradisjonene dikterer fortsatt den gamle måten. Det skaper håpløse forventninger, og sorg.

Det nærmer seg jul nå. Det nærmer seg en tid med savn, for mange. Tiden kan bli en perfekt storm. Alt, og likevel ingenting, på én gang. Alt kommer frem. Manglende familiebånd og vennskap. Utenforskap og fremmedgjøring. Ensomhet og nostalgisk lengten. Julen byr på alt.

Les også

Tegner håp for årets julefeiring

Hva med en fellesarena?

Så hva kan vi gjøre? Samfunnet. Skal det være opp til den enkelte å passe på sidemannen? Skal politikerne bestemme noe? Helt ærlig, så tror jeg ikke noen av delene løser dette.

Det er noe med dette samfunnet vårt... Mediene og handelsstand romantiserer julen aggressivt, og stadig til nye høyder. Det bygges opp forventninger, med psykologisk presisjon. Det males et umulig ideal. En avgrunn skapes mellom fantasi og virkelighet, hos nesten alle. Det treffer den vonde nerven med dype stikk hos noen. Hva med å dempe dette?

Dagens samfunn er små øyer av enkeltmennesker. En må ha egne bånd for å høre til. Varige bånd til familie, eller bånd vi dyrker med andre. Det er mange og gode grunner til at noen mangler bånd... En attraktiv fellesarena mangler. Et sted å gå når vi skal feire. Et sted som ikke føles veldedig, eller utenfor. Et sted for alle.

Er høytidene våre noe privat, eller er de felles feiring? Jeg spør fordi jeg lurer. Samfunnet kommuniserer tydelig at festen gjelder for alle. Det ropes høyt. En skal opptre svært varsomt for å unngå å ekskludere sårbare deler av befolkningen. Når samfunnet byr til fest, må samfunnet ha noe å tilby også. Noe annet er dårlig gjort.

Publisert:

«Jeg kan ikke forstå hva formålet til Norsk PEN lenger er i denne debatten [om barneboken «Sitronlimonaden]. Å lytte til den de har gått til angrep på – er det helt klart ikke», skriver Mina Adampour. Hun mener at «Sitronlimonaden» er klart rasistisk og ba derfor Likestillings- og diskrimineringsombudet om å vurdere om den er det. Foto: Magikon Forlag