Olav Stangelands Bentley et symbol på noe dypt problematisk

DEBATT: Uansett hvordan man snur og vender på saken, det er dypt problematisk at noen skal ha en bil til 3,5 millioner kroner stående i garasjen bare for å bruke den til søndagsturer.

Publisert: Publisert:

Olav Stangeland overtok Stangeland Maskin etter sin far, Trygve – ofte bare kalt «TS-en». Søndagsbilen hans er en 2017 Bentley Flying Spur V8 S med 527 hestekrefter til 3,5 millioner kroner. Til høyre en 2011 Chevrolet Camaro SS Convertible. Foto: Jon Ingemundsen

Debattinnlegg

  • Amund Sjølie Sveen
    Kunstner

Aftenbladet dypdykker for tiden i Rogalands rikeste. Under overskriften «Finansfamiliene – TS-ene er ikke som andre familier» bruker avisa ti sider på å idoldyrke milliardærfamilien Stangeland. Det er litt av en journalistisk prestasjon å framstille familien som «jordnær» og «annerledes», og samtidig trykke et svært bilde av familieoverhode Olav poserende foran en skinnende sølvgrå Bentley til 3,5 millioner: Det er få ting som er vanligere blant mannlige milliardærer enn å svi av flere årslønner på en potent bil med kraftig motor.

Les også

Stangeland-ansatte får 11.600 i bonus

Nok er nok

Hvor mye er nok for å leve et godt og fullverdig liv? Den belgiske filosofen og økonomen Ingrid Robeyns er overbevist om at det både er mulig og nødvendig å prøve å regne seg fram til et svar. Akkurat på samme måte som FN i dag har en fattigdomsgrense, en grense for hvor lite et mennesket kan ha før det ikke lenger er i stand til å leve et fullverdig liv, mener Robeyns at det vi virkelig trenger i dag er en rikdomsgrense.

Robeyns leder et EU-støttet forskningsprosjekt, hun er ingen barrikadestormer som veiver med røde flagg. Men hun er – i likhet med en haug andre kunnskapsrike og fornuftige folk – bekymret for to ting: Verdens fattige – og vårt skjøre demokrati.

Det med fattige er nokså opplagt; det er mange på kloden som har for lite, mens flere av oss andre har både én og ti kroner vi kan avse. En god del kunne åpenbart også gitt bort millioner uten at livet ville blitt mindre verd å leve. I dag eier de åtte rikeste blant oss like mye som den fattigste halvparten på planeten, ifølge Oxfam.

Begrip det den som kan: Åtte menn har like mye som 3,5 milliarder mennesker til sammen.

Penger er makt

Det med demokrati er like opplagt: Vårt politiske system fungerer dårligere så lenge noen få er steinrike og de fleste ikke er det. De rike kjøper innflytelse, ikke fordi de er spesielt ondskapsfulle, men fordi de har muligheten.

Er det noen som tviler, er det bare å se til demokratiets og rikdommens høyborg, USA. Trump ville selvfølgelig aldri blitt president om han ikke var rik, det skjønner alle, også Trump selv. Og det faktum at han har penger nok til å stille til valg, betyr ikke at han lager god politikk. Det skjønner også de fleste – bortsett fra Trump selv.

Selv om John Fredriksen ikke har forsøkt å bli statsminister her hjemme ennå, er det få som ikke skjønner at milliardærene vet å bruke sine økonomiske muskler for å få det som de vil, enten det er Rimi-Hagen som gir millioner til Frp’s valgkamp eller Christian Ringnes som gavmildt forærer en kunstpark til hovedstaden – så lenge han selv får bestemme kunsten.

Ubalansert demokrati

Peter T. Smedvig, overhodet for Rogalands rikeste familie, sa det på denne måten for noen år siden:

«Det som er viktigst med private formuer, er at de bidrar til en mer balansert maktstruktur i samfunnet.»

Ja-ha. Det gir muligens balanse for Peter T. Smedvig å sitte på toppen av en pengebinge fylt med 9,3 milliarder kroner, men de fleste andre vil nok mene at «balansert maktstruktur» betyr at folk bestemmer omtrent like mye – som altså er ideen bak dette demokratiet vi er så stolte av.

Det at medlemmene i Smedvig-dynastiet arver penger og makt bare fordi de blir født med riktig etternavn, er omtrent like balansert som at vi holder oss med en kongefamilie der privilegiene går i arv. Men mens kongefamilien ikke lenger har særlig makt å snakke om, sender Smedvik og milliardærene hard cash og makt videre til sine sønner og døtre.

Som den franske økonomen Thomas Piketty har lært oss: I det lange løp er det de som arver og investerer, som vinner over dem som bare har en lønn å leve av. Kapitalen vokser fortere enn lønningene, gapet vokser og vokser og vokser.

Les også

Sigrun Aasland: «Er du flink, – eller hadde du bare flaks?»

En grense for rikdom

Ingrid Robeyns kaller det limitarianisme: Vi må bli enige om en maksgrense for rikdom, så må fellesskapet overta alt over denne grensen og bruke det til det beste for samfunnet.

Ja da, jeg vet; man kan allerede høre knatringen fra tastaturene der kommunist-anklagene hamres ned i kommentarfeltene. Men der kommunismen sier at ingen får eie noen ting, og kapitalismen synes det er helt greit om én eier alt sammen, sier limitarianismen at problemet ikke er at folk eier, men at folk eier så enormt ulike mengder.

Det at noen få kan bade i overfylte pengebinger, vil alltid redusere andres mulighet til frihet og lykke. Da er vi ikke lenger i samme båt, fellesskapet rakner.

Demokrati er rett og slett ikke mulig uten likere økonomisk fordeling.

Det er klart at både Stangeland og Smedvig har vært dyktige og sikkert jobbet både seint og tidlig. Men faktum er uansett at de 3,5 millionene Bentleyen koster, vil skape ekstremt mye større menneskelig lykke alle andre steder enn i garasjen hos Stangeland.

Å holde oss med milliardærer er en luksus vi ikke har råd til. Det er ineffektiv bruk av ressurser. Og det er umoralsk.

Publisert:
  1. Familiene som sitter på de store formuene har mye å takke byen og regionen for

  2. «Olav Stangelands Bentley er et symbol på noe dypt problematisk»

  3. Utbyttet går til skatt - og litt til boller og brus

  4. «I alle år har mennene hatt egne klubber, mens vi kvinner har møttes på kjøkkenet. Det er det slutt på nå»

  5. Hva skjedde da Smedvig måtte betale 680 millioner til Esso Norge?

  6. Egne «klikker» i Sirdal og Marbella

Les også

  1. Finansfamiliene
  2. Peter T. Smedvig
  3. Olav Stangeland
  4. Økonomi
  5. Demokrati