Blir krigen i Ukraina et historisk vende­punkt?

KRONIKK: Krigen i Ukraina må få konsek­venser for organi­ser­ing­en av inter­nasjonale rela­sjoner, folke­retten og måten demo­kratiske sam­funn tenker om seg selv på.

Nå skjønner også vi hva president Putin står for. Det visste den ukrainske kunstneren Daria Marsjenko allerede i 2015 – og lagde kunstverket «Krigens ansikt» av fem tusen patroner fra fronten i Øst-Ukraina.

Debattinnlegg

  • Alexandre Dessingué
    Alexandre Dessingué
    Professor, Universitetet i Stavanger
Publisert: Publisert:

Mange av oss er fortsatt i sjokk over Russlands invasjon av Ukraina. Bombingene, tvangsflyttingen av sivile, familiesplittelse, døden og barns død er rett og slett uutholdelig. Nyhetskanalene formidler informasjon fra Ukraina kontinuerlig, det er en del av livene våre fra morgen til kveld.

Alle har visst og vet at Putin er en diktator, alle har visst og vet at det russiske samfunnet lever under et autoritært regime som nå er i ferd med å bli totalitært. Men det at Putin er i stand til å utøve så mye vold overfor et naboland som kulturelt er nært, har overrasket mange.

Misforstått bruk av historie

Putin virker fanget i egen ideologisk og historisk logikk som kan sammenlignes med Hitlers eller Stalins. Argumentene han bruker for å legitimere krigen mot Ukraina, er kun rasjonelle i det irrasjonelle universet han har skapt og lever i. Putins bruk av historie demonstrerer først og fremst hans manglende evne til å forstå hva historie handler om. Historie forstått som en statisk fortelling og som bidrar til å definere rigide identiteter, er en visjon som deles av de fleste diktaturene gjennom historien.

Historikeren Eric Hobsbawm sa det tydelig: «Historie kan være råstoffet for nasjonalistiske eller etniske eller fundamentalistiske ideologier, på samme måte som valmuer er råstoffet for opiumsavhengighet».

Fordi Ukraina var en del av det russiske imperiet og Sovjetunionen fram til 1991, betyr det, ifølge Putins interne logikk, at Ukraina hører til Russlands innflytelsesområde nå og for alltid. Vi forstår veldig raskt at slik misbruk av historie bare kan føre til kaos.

Vi demokratiske land må slutte å være naive, verden etter krigen i Ukraina vil og kan ikke lenger være den samme.

Verdensordenen

Siden 1945 har FN hevdet folks rett til selvbestemmelse. Det er et internasjonalt prinsipp som har blitt krenket mye siden den tid (inkludert av demokratier), men det er et grunnleggende prinsipp som sier at hvert folk har det frie og suverene valget til å bestemme formen på sitt regime, uavhengig av utenlandsk påvirkning.

Når irrasjonaliteten og ideologien dominerer, slik som med Putin nå, bør den internasjonale folkeretten hentes fram og bli hørt. Så lett er det dessverre ikke i dag.

Konsekvensene av denne krigen er alvorlige, fremfor alt for ukrainerne, for innbyggerne i et land som bare ønsket mer demokrati og mer frihet. Barn i Ukraina går ikke lenger på skolen, feirer ikke lenger bursdager og spiller ikke lenger fotball etter skolen. Ukrainske barn er redde, ukrainske barn dør.

Stilt overfor denne ekstreme situasjonen har folkeretten og demokratiske samfunn vist begrensninger i sin handlingskraft i møte med en tyrann og en ideologi, som de fleste trodde tilhørte det 20. århundre.

FN har også nok en gang vist sine begrensninger når det gjelder evnen til å reagere, til tross for at Generalforsamlingen 24. mars 2022 vedtok en resolusjon som krever en umiddelbar slutt på krigen. Demokratiske samfunn er enstemmige i å dømme det uutholdelige, men virker ute av stand til å endre noe som helst, nok en gang.

Konsekvensene er også alvorlige for resten av verden. Vi demokratiske land må slutte å være naive, verden etter krigen i Ukraina vil og kan ikke lenger være den samme. Krigen i Ukraina er et historisk vendepunkt, denne hendelsen må få konsekvenser for organiseringen av internasjonale relasjoner, folkeretten og måten demokratiske samfunn tenker om seg selv på.

Europas posisjon og styrke

I en tid hvor kriser følger etter hverandre, er det på tide at Europa blir mer selvstendig. Det er nødvendig at Europa tar på seg et større ansvar som politisk og militær makt i verden. Europa har de siste ukene vist at det har viljen, men uten egentlig å ha de nødvendige redskapene. Det er på tide at Europa utvikler seg slik at det kan håndheve sin politiske vilje. Ellers er faren at Europa, slik vi kjenner det siden slutten av 2. verdenskrig, ikke kommer til å bestå.

Det er på tide at også FN får midler til å matche sine ambisjoner. Når hele verden i sitt store flertall fordømmer aggresjonen av et fritt land, er det nødvendig å ha midler som fører til handling, ellers er FN ubrukelig.

Igjen tid for politisk kamp

Det er en tid for alt, men tiden vil komme da demokratiet og demokratiske institusjoner må hevde seg som den eneste mulige veien mot mer frihet, likhet og brorskap. Tiden for kompromisser med autoritære og diktatoriske regimer må være over.

Siden slutten av den kalde krigen har økonomiske interesser styrt hele verden, både i demokratiske og i autoritære regimer. Begynnelsen av det 21. århundre varsler politikkens tilbakekomst. Demokratiske regimer vil måtte ha det nødvendige motet til å gå inn i en ny politisk og økonomisk maktkamp mot .

Det 20. århundret har vist oss hvilken pris en har måttet betale for å nedkjempe totalitære ideologier og regimer. Når demokratier lar seg kompromittere av autoritære og totalitære regimer, er det alltid demokratier som taper.

Det er det vi er vitner til akkurat nå. Men vi må, på et eller annet tidspunkt, lære noe av fortiden og gjøre alt for at historien ikke skal gjenta seg.

Publisert: