Høyesterett – eller Stortinget – må på banen om «berettiget harme»

Det ble nylig avsagt en dom i Stavanger tingrett der en mann fikk redusert straff fordi volden skjedde i sinne da han oppdaget at konen hadde vært utro. Bør sinne grunnet utroskap kunne gi mildere straff?

Utviklingen i samfunnet tilsier klart at utroskap ikke bør kunne utgjøre tilstrekkelig grunn for sinnet til en gjerningsmannen slik at det kan gi mildere straff.
  • Lise Strandenæs
    Lise Strandenæs
    Jussformidlingen
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I lys av dommen i Stavanger og en dom avsagt i Kristiansand tingrett i 2015, har bruken av «berettiget harme» som straffnedsettelsesgrunn vært sterkt debattert. Denne praksisen bør ikke få fortsette.

Det er gjerningspersonens sinne/harme som må være berettiget, ikke å reagere med eksempelvis vold.

Hva er «berettiget harme»?

En rekke mediers fremstilling av temaet og sakene kan tyde på at «berettiget harme» tilsier at gjerningspersonens voldsutøvelse var berettiget fordi eksempelvis kona var utro. «Berettiget harme» et moment som kan ha betydning for hvilken straff som blir ilagt og dens lengde, og anvendes kun i tilfeller hvor tiltalte er funnet skyldig og handlingen er straffverdig (straffeloven § 80 bokstav e). Det skiller seg prinsipielt fra nødverge og provokasjon som kan føre til at handlingen blir straffri.

«Berettiget harme» er altså et moment som kan gi lavere straff, men det kan ikke føre til bortfall av straff. Det er gjerningspersonens sinne/harme som må være berettiget, ikke å reagere med eksempelvis vold.

At gjerningsmannens sinnstilstand kan ha betydning for straffutmålingen, har i utgangspunktet gode grunner for seg. Tenk deg at noen bryter seg inni en bolig. Vedkommende som bor i huset blir redd og sint, og hopper på innbruddstyven slik at det oppstår et basketak mellom dem. Innbruddstyven blir uheldigvis skadet i basketaket. Hvis vi forutsetter at voldshandlingen til personen som bodde i boligen er slik at nødverge ikke er aktuelt, vil man i slike tilfeller gjerne se handlingen mindre straffverdig, i lys av den forutgående krenkelsen. Man vil altså kunne si at gjerningsmannen var i «berettiget harme» da volden ble utøvd og at straffen bør nedsettes deretter. I dommene fra Kristiansand og Stavanger tingrett sier man altså ikke at voldshandlingen er berettiget, men at sinnet til gjerningsmannen var det.

Utroskap som grunn til berettiget harme og straffnedsettelse er ikke noe nytt.

En moralsk vurdering

Mange opplever at sakene i Stavanger og Kristiansand tingrett sender et moralistisk signal om at det er mer greit å banke kona hvis hun har vært utro. Det er forståelig, men må nyanseres. Utroskap som grunn til berettiget harme og straffnedsettelse er ikke noe nytt. Det har blitt anvendt i en rekke saker, også der en kvinne har vært tiltalt (Norsk Retstidende 1984 s. 744). Riktignok var omstendighetene i saken svært spesielle, men den illustrerer at bruken av berettiget harme går begge veier. Det er ikke bare menn som slår kvinner pga. utroskap som får lavere straff, men det oppleves gjerne slik fordi flere menn slår kvinner.

Utviklingen tilsier klart at utroskap ikke bør kunne utgjøre tilstrekkelig grunn for sinnet/harmen til gjerningsmannen slik at det kan gi mildere straff.

Utvikling i lovgivers syn på partnervold

Den nevnte dommen der en kvinne fikk lavere straff grunnet «berettiget harme» som følge av utroskap, ble avsagt i 1984. Siden den tid har ikke temaet vært oppe for Høyesterett. At det har gått 33 år, gjør at tingretter og lagmannsretter lettere kan la være å bruke «berettiget harme» som grunn for straffnedsettelse i slike tilfeller, fordi underrettene generelt sett er mer bundet av en nylig avsagt høyesterettsdom enn en gammel.

Det har videre skjedd en utvikling i lovgivers syn på vold i nære relasjoner. For det første har vi fått egne straffebud som rammer mishandling i nære relasjoner, der strafferammen er høyere enn ellers. I tillegg har det skjedd en markant skjerpelse i straffenivået i slike saker de siste årene. Eksempelvis var strafferammen for mishandling i nære relasjoner 2 år i 1998, mens den i dag er på 6 år. For grov mishandling i nære relasjoner er strafferammen i dag 15 år, mens den i 1998 var på 6 år. Dette viser at lovgiver anser det mer straffverdig å utøve vold i nære relasjoner.

I forlengelsen av den utvikling som har skjedd skulle en tro at det må stilles strengere krav til den forutgående krenkelsen for at sinnet gjerningsmannen opplever i tilfeller som gjelder partnervold, skal anses «berettiget» i straffelovens forstand. Utviklingen tilsier klart at utroskap ikke bør kunne utgjøre tilstrekkelig grunn for sinnet/harmen til gjerningsmannen slik at det kan gi mildere straff.

Dersom denne kommer opp for Høyesterett, kan Høyesterett foreta en kursendring på området.

Bør justeres

Justisminister Per-Willy Amundsen har ikke gitt uttrykk for at han ikke vil initiere en regelendring på området, men har signalisert at det må være opp til domstolene å presisere regelens anvendelsesområde. Nå er saken fra Stavanger tingrett anket av påtalemyndigheten. Dersom denne kommer opp for Høyesterett, kan Høyesterett foreta en kursendring på området slik at utroskap ikke berettiger sinne som igjen gir nedsatt straff i partnervoldsakene. Hvis Høyesterett derimot ikke kommer på banen, må lovgiver ta grep.

Publisert: