«Vi vokser ut av nasjonalstaten, Vestlandet kan lære mye av Israel»

KRONIKK: Fremtidens vekst vil konsentrere seg rundt byer som er globale kraftsentra. Resultat kan bli at store land får problemer med å lage en økonomisk politikk hele landet tjener på. Derfor bør vi tillate større regionale forskjeller.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Ved første øyekast har ikke Vestlandet mye tilfelles med Israel. Allikevel kan Vestlandet lære mye av det lille landet i Midtøsten som i løpet av de siste årene har opplevd sterk økonomisk vekst.

Den vanlige forklaringen på veksten er at Israel har et av verdens mest dynamiske økosystemer for oppstartsbedrifter og tech-bedrifter. De nye tech-selskapene tenker globalt når de lanserer sensorer til CT-scannere og selvkjørende biler, eller cybersecurity for verdensmarkedet. Den globale orienteringen minner om den vi finner i næringslivet langs vestlandskysten.

Analysen er riktig, men Israels begrensede størrelse kan også være med på å forklare hvorfor landet lykkes med å bygge en sterk teknologisektor.

På størrelse med en by

Egentlig er det ikke fornuftig å snakke om Tel Aviv og Israel som forskjellige størrelser. Uten Negev-ørkenen er Israels areal 7700 kvadratkilometer. 90 prosent av den israelske befolkningen bor en time fra Tel Aviv. Til sammenligning er størrelsene på metropolen London 8383, Hamburg 5056 og hele San Fransisco Bay Area på 17.384 kvadratkilometer. I boken «Startup Israel» viser vi at Israel i realiteten er en by, med en felles kultur, og har en nasjonal økonomisk politikk som tjener en by.

Korte distanser er bra for næringslivet. Det gjør det enkelt å møtes og tilfeldig utveksle ideer og utvikle produkter. Om en by huser tusenvis av oppstartsbedrifter, øker nummeret av mulige møter.

Vekst og innovasjon konsentreres

I de fleste europeiske land bor ikke største delen av befolkningen nærme hovedstaden eller innen pendleravstand til et annet globalt kraftsentrum. Det er ikke mulig å pendle daglig fra Wolverhampton til London eller fra Skien til Oslo.

Konsekvensen er større forskjeller mellom de stedende som lykkes, og de som ikke lykkes. I Tyskland viser fremtidsatalaset utviklet av instituttet Prognosis at regionene München, Frankfurt og Hamburg vokser fort. Andre byer, som ikke er globale sentra, som Rostock eller Dortmund, har derimot skuffende vekst. Ettersom BNP-vekst i stadig større grad blir konsentrert i de globale byene, vil de ikke-globale byene oftere trenge overføringer.

Les også

Ståle Økland: «Kapitalismen trenger konkurranse»

Nasjonalistisk på landet – global i byen

En konsekvens er at kulturelle forskjeller vokser. Bor du i Tønsberg og jobber i Oslo, vil ditt perspektiv bli kraftig påvirket av Oslo. Du vil tjene på at det går godt i Oslo, og dine naboer som jobber lokalt, vil også vinne på vekst i Oslo på grunn av deg.

Om du derimot bor i Larvik, kjenner du neppe like mange som jobber i Oslo, og du vil ikke tjene direkte hovedstadens vekst. Når Stockholm i dag blomstrer, er ikke resultatet vekst i Göteborg eller Malmö.

Dette reflekteres i hvordan folk stemmer. Innenfor London, Manchester og Leeds–York stemte flertallet for å bli i EU, mens utenfor stemte flertallet for brexit. I Hamburg fikk høyrepopulistiske AFD 6,1 prosent, rett utenfor i Mecklenburg-Vorpommern ble de større enn CDU. I Europa ser vi mye av den samme tendensen. Folk stemmer mer nasjonalt utenfor de store byene.

Befolkningen i internasjonale byregioner som har verden som sitt marked, er tilhengere av globalisering, EU og en liberal innvandringspolitikk fordi denne politikken tjener byregionen de bor i. Motsatt er innbyggere i mindre byer mer nasjonale fordi det reflekterer at de er avhengige av nasjonen for å lykkes.

Den voksende utfordringen for mange europeiske land er at det ikke lenger er åpenbart hvorfor byene som driver veksten, som London, Stockholm eller Frankfurt, trenger byene utenfor pendlersonen. Det er ikke utenkelig at befolkningen i Bergen eller Stavanger en dag stiller spørsmål om hvorfor de trenger å subsidiere innlandet.

Hvordan skape nye bystater

Denne utviklingen gjør det vanskeligere å finne en økonomisk politikk som hele landet tjener på. Brexit-forhandlingene er et eksempel på at forskjellige deler av landet har ulike interesser.

Løsningen kan vi kanskje finne ved å lese europeisk historie. Byene startet med å være små samfunn der alt var innenfor gåavstand. Ettersom transportmodellene ble bedre, vokste byene etter hvor pendlerne bodde. Konsekvensen var at byene utviklet seg synkront med det området som hadde sammenfallende økonomiske interesser.

I fremtiden bør Norge lære av Israel. Det betyr at vi må styrke byregionene. Bergen og Stavanger bør bli naturlige sentra i en storbyregion. De har en lignende kultur i «vestlandsånden». Regionreformen er et steg i riktig retning, selv om det er forsmedelig at Rogaland og Hordaland ikke slås sammen ennå.

For å sikre sterkest mulig vekst, bør regionen ha større lokalt selvstyre, og næringspolitikk bør igjen diskuteres i fylkestingene, og vi bør tillate større forskjeller i skattepolitikk og velferdsgoder. Da kan regionene i større grad kan tilpasse seg en global verden. Vestlandet vil neppe lykkes hvis målet er å bli mer som Oslo.