Umoralsk grep om norske lekeplasser

KRONIKK: Lekeplass­inspektørenes systematiske og uredelige arbeid for å møblere skole­gårdene med utfordrings­fattige leke­apparater må stoppes.

I denne kronikken følger «lekeplass-nestor» Asbjørn Flemmen opp en tidligere krass kronikk av professor Harald N. Røstvik om kritikkverdige lekeplasser og skolers og barnehagers uterom.
  • Asbjørn Flemmen
    Asbjørn Flemmen
    Pensjonert førsteamanuensis, Høgskulen i Volda
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I professor Harald N. Røstviks kronikk 4. august festet jeg meg ved begrepet lekeplassnormalen, og at «lekeplassnormalen har sikret noen få leverandører av lekestativer nærmest et monopol på enorme leveranser av standardiserte og kjedelige klatremodeller». Samt videre at «landskapsarkitektene beskriver og bestiller lekestativene villig vekk, og kommunens planleggere ser til at lekeplassnormalen oppfylles».

Les også

Harald N. Røstvik: «Risikofri barnelek: Er det mulig?»

En slik kronikk bør føre til endring. Mitt bidrag er å avsløre hvordan vi er kommet i en situasjon der skolegårder møbleres etter lekeplassnormalen.

Bukken og havresekken

Leverandørene står nemlig for et kynisk forretningskonsept, startet av en velorganisert gruppe Norsk Lekeplass Forum (NLF). NLF var en helprivat organisasjon som ble startet av lekeredskapsprodusenter. Den besto i tillegg av selgere og sikkerhetsinspektører.

NLF utviklet maler for sikkerhetskontroll, utdannet sine egne inspektører og tilbød sikkerhetskurs til kommunene.

I rapportene brukte de egendefinerte kategorier for helserisiko: «Fare for død», «Fare for alvorlige helseskader» og «Fare for mindre alvorlige helseskader», kategorier som er skreddersydd for å spre frykt. Rapportene er profesjonelt utformet, godt illustrert, fyldige og i flerfargetrykk.

Lekeplassinspektørene ble tidlig avslørt som bukken som passet havresekken. Bindingen til salgsleddet greide imidlertid NLF å anonymisere ved en genistrek, nemlig å få Det Norske Veritas (DNV) som samarbeidspartner. Ved å framstå med Veritas-sertifikat skapte de tillit, og ble fort oppfattet som offentlige inspektører.

Det hører med at DNV, på grunn av sitt renommé, sa opp samarbeidsavtalen med NLF.

NLF fikk imidlertid på plass en ny samarbeidspartner, Norsk Standard. Det hang imidlertid ved NLF at produksjonsleddet utdannet sine egne inspektører, et attraktivt yrke med bonus ved salg.

I 2015 søkte NLF om å bli integrert i med­lems­organisasjonen Bad, Park og Idrett (BPI), som har sitt sekretariat ved Norges idrettshøgskole (NIH). Betingelsen var at BPI innlemmet NLFs virksomhet i sin, med promotering, kurs i standardene NS-EN 1176 og sertifisering, klart uttrykt på BPIs hjemmeside. Inspektørene kan nå – med BPI i ryggen og støttet av NIH, Kulturdepartementet m.fl. – fortsette sin virksomhet, bare under en annen paraply.

I debatten om Røstviks kronikk, som Dagsnytt 18 tok opp (49 min. og 40 sek. ut i sendingen), fikk Røstvik som mot­debat­tant leke­plass­inspektør Jan Heyerdal. Han passet godt til min innledning her med «leverandør av lekestativ» og «nærmest monopol på» leveranser.

Debatten gikk raskt på saken, Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr. Omtalen av forskriften er hos BPI godt illustrert og lett for en vaktmester å forholde seg til.

Skrekkrapporter

Det tidligere NLF så forretningsmulighetene som lå i kontrollene. De fikk, etter søknad til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), tillatelse til å legge de meget detaljerte produksjonsstandardene for lekeredskap til grunn i inspeksjonene (NS-EN-1176). DSB uttrykte imidlertid: Standardene skal brukes «utelukkende i forhold til de produkter som er beskrevet».

I NLF ble det imidlertid enighet om at denne premissen skulle de se bort fra. Hvor ille det viste seg å bli, er best beskrevet gjennom rapporten Jan Heyerdal leverte om Nordbyen skole i Molde i 2009. Bevegelsesmiljøet her var bygget etter samme «mal» som Skudeneshavn skole- og fritidspark, som ble tildelt Rolf Hofmos pris som Beste idrettspark 2000. Rapporten skulle vise seg å være av verst-tenkelige-scenario-typen: 35 sider med 48 tilfeller av «fare for død», med den følge at anlegget ble umiddelbart stengt.

Anleggene er etter læreplanen KR06, bygget på kroppsøvingsfaglig kunnskap der turnstiger og -ringer er plassert slik at miljøet totalt stimulerer til kreativ og utfordrende samhandling. Apparatene er ikke behandlet i standarden, og er som sportsutstyr unntatt fra forskriften.

Rapporten er derfor åpenbart et brudd på premissene DSB hadde lagt for bruken av NS-EN-standardene. Misbruken ble grundig dokumentert i brev til kommunen, med kopi til DSB. Her var det imidlertid ikke rom for sunn fornuft. Kommunen valgte derfor å engasjere advokat. Saken pågikk i trekvart år før gjerdet ble fjernet.

Den umoralske forretningspraksisen fikk imidlertid fortsette. To år etter Molde-saken leverte Heyerdal en ny verst-tenkelige-scenario-rapport, nå til Skien kommune. Og så sent som i august i fjor ble lekejungelen ved Bygstad skule i Sunnfjord stengt. Først etter to måneder ble den åpnet igjen. Heller ikke legen som satt i FAU, avslørte humbugen.

Som eksempel på NLF-infiltrering kan nevnes at lederen ved driftsavdelingen i Sola kommune var sertifisert gjennom NLF. Han fikk kommunestyret med på å rive tarzanjungelen ved Røyneberg skole i Sola. I stedet skulle elevene få et lekeapparat. Foreldrerådet og elevrådet ville det annerledes og fikk stoppet vandaliseringen.

DSB er ansvarlig myndighet for regelverket. En anmodning om tiltak mot NLF-inspektørene for å stoppe misbruken førte ikke fram. Til tross for påminninger valgte/velger DSB å sitte stille i båten. Manglende tiltak overfor NLF ble derfor meldt til Sivilombudet. Sivilombudet viste forståelse for problemet, men svarte at det ikke kunne rette tiltak mot gruppa, fordi det ikke var Sivilombudet som hadde stengt anleggene. Nå ligger saken i justisavdelingen i DSB.

Les også

25 år etter at «seksårsreformen» ble innført, skal forskere vurdere om mer lek kan gjøre skolen bedre.

Til barns beste

Etter tre voteringer sa Stortinget nei til én time kroppsøving hver dag i skolen. Vi vet at spontan bevegelsesaktivitet er mer enn dobbelt så effektiv som kroppsøvingstimer er. Løsningen ligger derfor i å utvikle skolegården til et bevegelseseldorado, et sjølinstruerende miljø for sjøllæring.

Lekeplassinspektørenes systematiske og uredelige arbeid for å møblere skolegårdene med utfordringsfattige lekeapparater må stoppes.

Publisert: