Fortidens fremtid; om retorisk spill og fakta som blir til klisjéer

KRONIKK: Etter å ha besøkt Auschwitz slo det meg så tydelig hvor grunnleggende feil det er å anse høyreradikale tanker som politiske.

Noen av de 80.000 skoene etter ofrene, de aller fleste jøder, som ble drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Torbjørn Eriksen
    Torbjørn Eriksen
    Skuespiller
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Vi nordmenn løfter helst motvillig fram selvfølgeligheter. Som skuespiller kommer jeg ikke utenom. Arbeidet handler stort sett om å finne originale uttrykk for noe man allerede vet eller å gi gamle kjensgjerninger ny aktualitet.

Selv om jeg jobber for å oppløse klisjéer, har jeg opparbeidet meg en forkjærlighet for dem. Kanskje fordi de får så rå behandling i landet vårt, men også fordi de gjerne har noe viktig på hjertet. Store norske leksikon definerer klisjé slik: «Uttrykksmåte som gjennom overbruk har tapt sitt selvstendige innhold». Det er noe ufortjent sørgelig ved et tapt innhold. Når jeg tenker etter, er de fleste klisjéer ikke så krevende å forholde seg til. Det synes jeg imidlertid at vår ironiske distanse til repetisjoner er. Slik sett går kanskje norsk ironi seirende ut som den seigeste klisjéen av alle.

Å være til stede i de to konsentrasjonsleirene er ikke mulig å beskrive.

Auschwitz-Birkenau

I påsken reiste jeg til Krakow. Én av dagene tilbrakte jeg i Auschwitz-Birkenau, konsentrasjonsleiren fra 2. verdenskrig. Jeg kan forstå at mitt ønske om å tilbringe påsken i kontemplasjon over menneskets ubegripelige sider ikke nødvendigvis gir umiddelbar mening. Men det å stå midt i rester av blind ondskap kan generere tanker som ønsker å skape det motsatte.

Før turen hadde jeg nok et stille ønske om å finne et spor av håp i løpet av mitt besøk. Et lite livstegn til mening. Om så bare et vårtegn på bakken. Selv om jeg fant krokuser andre steder i Krakow, var det kun vintergult gress å spore i Auschwitz-Birkenau.

Å være til stede i de to konsentrasjonsleirene er ikke mulig å beskrive. Jeg tror det må ha sammenheng med at det heller ikke er mulig å forstå hva disse leirene egentlig var – like uforståelig som det er at deres opprettelse en gang var en del av et politisk program. Politikk kan åpenbart være så mangt.

Hennes besteforeldre hadde vært fanger i Auschwitz og «hun gjorde dette for dem». I 15 år har hun jobbet som guide.

En lang spasertur

Omvisningen gikk for seg som en rolig, bisarr søndagstur. Etter noen timers gange avsluttet vi ved restene av gasskamrene i Birkenau. På en minnetavle der stod det: «Alltid la dette sted være et rop av fortvilelse og et varsel til menneskeheten hvor nazistene myrdet omkring halvannen million menn, kvinner og barn, hovedsakelig jøder fra flere land i Europa.»

På vei tilbake til bussen var det stort sett taushet som rådde. Men jeg kom alene i snakk med guiden. Det var en god del pauser også i vår samtale. Da vi nærmet oss inngangspartiet sa hun noe uoppfordret at det ikke finnes svar på hvorfor mennesker er grusomme. Det ikke-uttalte spørsmålet hun svarte på hviler rastløst som en komprimert stillhet over hele Auschwitz-Birkenau. Likevel gjør det inntrykk når noen tilkjennegir tanker en har, men som en ikke finner ord for. Jeg tror det var hennes bemerkning som gjorde at jeg la til side min søken etter håp i Auschwitz-Birkenau. Det var nettopp håp jeg ikke fant.

Jeg spurte til slutt min guide om hun ville fortelle hva som gjorde at hun hadde valgt sitt yrke. Hennes besteforeldre hadde vært fanger i Auschwitz og «hun gjorde dette for dem», som hun ordla seg. I 15 år har hun jobbet som guide. Jeg slo meg til ro med at mitt håp tross alt tilhører framtiden.

Kjensgjerninger kan på relativiserende vis fremstå som «kort» man bruker i retoriske spill.

En lang busstur

Det ble en tankefull time med buss tilbake til Krakow. Det slo meg så tydelig hvor grunnleggende feil det er å anse høyreradikale tanker som politiske. Hvis man på kynisk vis sammenligner menneskelig utvikling med et vitenskapelig prosjekt, er det ingen forskere med respekt for seg selv som beholder feilaktige teorier. Det blir som å dyrke vrangforestillinger.

Tankene gikk tilbake til oss nordmenn som kjemper så hardt for og med ytringsfrihet. Fremdeles må vi tåle å få servert tankegods som har bevist sitt totale svik av menneskeheten. Skillet mellom det å kjempe for likestilt rett til å uttrykke seg og det å forfekte alle holdningers likeverd er avgrunnsdypt. Alle holdninger er ikke likeverdige. I høyhastighetsdebatter kan konsekvensene av ulike ideologier falle ut av syne. Kjensgjerninger kan på relativiserende vis fremstå som «kort» man bruker i retoriske spill. Slik sett står vi i fare for å gjøre fakta om til klisjéer.

Vel framme ved hotellet hekter jeg meg på internett og er tilbake i min egen tid. En virkelighet hvor jeg selv kan velge hvilke fora jeg vil delta i. En frihet som åpenbart har sin pris hvis vi ikke viser vilje til å delta i samme samfunn. Samtidig har vi takket være internett begynt å anerkjenne at vår felles konsensus ikke er slik vi trodde.

Selv om man vil støte på mange selvfølgeligheter, finnes verre måter å repetere historien på.

En lang reise

Å se Auschwitz-Birkenau på nært hold fikk meg til å tenke at toleranse ikke er et resultat, men et potensial ethvert menneske og samfunn besitter. Og så lenge man selv bevarer troen på en slik kapasitet i mennesket, eksisterer den vel uansett?

Oppvask kan ha noe repeterende kjedsommelig ved seg. Men det har blitt vekslet mange viktige ord over en oppvask. Så jeg vil slå et slag for å slå ring om oppvasken og runder av med å sitere Oscar Schindler: «Life makes sense as long as you save people» (Livet gir mening så lenge du redder mennesker). Det å leve i en oppvask-generasjon gir kanskje mer mening enn det meste, er vel hva jeg prøver å si. For selv om man vil støte på mange selvfølgeligheter, finnes verre måter å repetere historien på.

Les også

  1. Sven Egil Omdal: «Samfunnets sentrum brister»

  2. – Nazismen kan beskrives som en politisk religion

  3. Viktor Orbán: Den liberale helten som ble de liberales fiende

Publisert:
  1. Auschwitz
  2. Høyreekstremisme
  3. Retorikk
  4. Debattkultur

Mest lest akkurat nå

  1. Over natten ble denne grusbanen til en perfekt isflate. Hvem som har laget den er et mysterium

  2. Saktegående trafikk og lange køer ved Sinnes

  3. E134: Bil i vannet ved Ølensvåg

  4. Folkehelse­instituttet bommet kraftig på smitte­tall i julen

  5. Da Line Flesjaa ble syk, flyttet familien til hytta. Det ble et lykkelig valg

  6. Sola vurderer å trekke seg fra lokalt sam­arbeid hvis skjenke­stoppen videre­føres lokalt