Høie er over grensen til det arrogante

DEBATT: Helse- og omsorgsminister Bent Høie sitt tilsvar om tvang i psykisk helsevern i Aftenbladet 4. mars er over grensen til det arrogante, og grenser til det mistenkeliggjørende.

Publisert: Publisert:

«Ensidig mistenkeliggjøring har minst én uheldig konsekvens: Folk nøler eller venter med å oppsøke hjelp, mens vi vet at vi kan spare mye lidelse med tidlig behandling», skriver Wenche ten Velden Hegelstad. Her helseminister Bent Høie. Foto: Jon Ingemundsen

Debattinnlegg

  • Wenche ten Velden Hegelstad
    Psykologspesialist, PDH, forsker
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Med interesse leser jeg helseminister Bent Høies tilsvar til professor Tor K. Larsen sitt varsko om politikeres innblanding i hvordan man skal gi behandling i psykisk helsevern. Og med interesse merker jeg meg en ironi som jeg mener er over grensen til det upassende respektløse: Helseministeren taler pasientenes sak, i motsetning til professor Larsen.

Mistenkeliggjøring

Men det er ikke bare professoren som blir adressert på den måten. Lenge har helseministeren snakket om å skape «pasientens helsetjeneste». Jeg har lurt på: I motsetning til hva? Behandlernes helsetjeneste? Dette er uttrykk for en mistillit bunnende i et tenkt motsetningsforhold mellom behandlere og pasienter, og kan oppfattes som en mistenkeliggjøring av oss i psykisk helsevern. Som om behandlere har andre motiver enn å hjelpe pasienter best mulig. Det er beklagelig at et slikt inntrykk skapes av vår egen helseminister.

Solid forskning har slått fast at tidlig behandling mer enn dobler sjansen for full tilfriskning.

Ingen homogen gruppe

Helseministeren har ikke grunnlag for å regne alle pasienter som en homogen gruppe mennesker med en homogen sykdomsbyrde eller lidelse. Det viser han at han gjør når han bruker eksempler fra (de flotte) ungdommene fra Forandringsfabrikken sine erfaringer til å begrunne sine påstander. For: Det finnes mange forskjellige lidelser, og en allmenngyldig fasit finnes ikke. Personer med de alvorligste psykiske lidelsene som psykose (forvirring, vonde hallusinasjoner) og alvorlige stemningslidelser (dype depresjoner; manier hvor mennesker kan ødelegge for seg selv både sosialt, psykologisk og økonomisk) er ikke de som har gått i «demonstrasjonstog», som Høie skriver, i medier. Dette er pasienter som går stille i dørene.

Solid forskning har slått fast at tidlig behandling mer enn dobler sjansen for full tilfriskning. Samtidig gjør forvirringstilstander det ofte vanskelig for pasienten selv å se nødvendigheten av slik behandling. Vi ønsker å kunne behandle riktig og adekvat i henhold til evidensbaserte retningslinjer, selv i kritiske faser når pasienten ikke ønsker det selv. Fordi vi vet at det forhindrer lidelse ikke bare hos pasienten men også hos pårørende: I det nye lovverket er vi som vedtaksansvarlige behandlere pålagt å informere pårørende om tvangsvedtak. Kun en eneste gang har jeg mottatt kritikk fra pårørende; det var ved et tilfelle der vedtak om tvungent psykisk helsevern ikke ble fattet. Pårørende ønsker hjelp til sine familiemedlemmer, partnere, sine barn, når vedkommende står i fare for å ødelegge seg selv.

Tilliten svekkes

Med ensidig kritikk av psykisk helsevern, i mediene og fra øverste regjeringshold, kan en spekulere i om ikke befolkningens tillit til helsetjenestene svekkes på falskt grunnlag: Det er ikke undersøkt systematisk om det faktisk brukes for mye tvang ved de alvorligste psykiske lidelsene; og det er heller ikke slik at vi ikke ønsker å bli sett i kortene på uetisk, uforsvarlig eller ufaglig bruk av tvang. Men en ensidig mistenkeliggjøring har minst én uheldig konsekvens: Folk nøler eller venter med å oppsøke hjelp, mens vi vet at vi kan spare mye lidelse med tidlig behandling.

Å ironisere over at professor Larsen mener han vet hva som er best for pasientene mens Høie selv, på den andre siden, er den som virkelig forstår dem, og at Larsen går over en grense når han sier at bedre mulighet for å gi behandling over tid kan hindre tragiske utfall, er over grensen til arrogant. Og det er uredelig overfor alle oss behandlere i psykisk helsevern, ikke bare overfor professor Larsen.

Kunstig motsetning

Vi ønsker kvalitetssikring velkommen, vi ønsker å handle etisk og faglig riktig, men en kunstig motsetning mellom pasienter og oss behandlere kan jeg ikke se bringer verken faget, etikken eller forsvarligheten videre. Det finnes forskjellige typer psykiske lidelser og pasienter, og Høies resonnement mangler nyansering. Til slutt er det pasientene som blir skadelidende.

Les også

Tor Ketil Larsen: «Noen ganger er tvang nødvendig – politisk innblanding i grenser til det skandaløse»

Les også

Helseminister Bent Høie: Jeg lytter heller til pasientene

Les også

Tor Ketil Larsen: Jeg lytter også til pasientene, Høie!

Les også

Hylekoret mot Høie

Les også

Vrangforestillingene på lukket avdeling


Publisert:

Les også

  1. Gi meg litt lykke før jeg dør

  1. Debatt