Hijab er mitt valg, bare mitt

KRONIKK: Hijab eller ei, en mann skal ikke bestemme hvordan en kvinne skal kle seg.

To unge kvinner med et standpunkt. «Jeg bærer hijab som et signal på at jeg skal anerkjennes for den jeg er, og ikke for mitt utseende», skriver Zakia Malahat Fawzi.
  • Zakia Malahat Fawzi
    Sandnes
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Kvinner med hijab er en marginalisert gruppe i mange land, derfor er det viktig med en markering hvor kvinnene selv får delt sine meninger og opplevelser med hijab.

Nazma Khan grunnla og leder World Hijab Day. Årets markering er den 10. i rekken.

1. februar hvert år markeres Den internasjonale hijab-dagen, som mennesker i mer enn 150 land deltar i. Initiativtakeren til denne årlige markeringen er Nazma Khan fra New York. Hun startet denne markeringen for å gi muslimske kvinner med hijab anerkjennelse, utfordre fordommer og for å vise solidaritet med dem.

Hva er galt med dydighet?

Når man sier hijab, så tenker de fleste på den spesielle måten mange kvinner dekker hodet sitt på. Men dette hodeplagget er bare én av betydningene av ordet hijab. Den presise definisjonen av hijab er, ifølge Lane’s ordbok, «a thing that veils, conceals, hides, covers, or protects» (tilslører, skjuler, gjemmer eller beskytter).

Hijabens funksjon er altså ikke bare å dekke eller skjule noe. Den skal også fungere som et verktøy for å leve et liv i anstendighet og samtidig hjelpe kvinnen med å dra tydelige grenser for hvorvidt en mann kan samhandle med henne.

I dagens overseksualiserte samfunn blir dette litt som å banne i kirka. Det å leve dydig er en upopulær livsstil. Samfunnets uskrevne regel er at jo mer man eksponerer kroppen, desto mer frigjort er man. De som velger å gjøre det motsatte, blir sett på som regressive og undertrykte.

Vi alle har en komfortsone som vi trives i, og den skal respekteres uavhengig av om noen er tildekket eller ikke. Jeg stiller meg undrende til at det er mer sosialt akseptert å kle av seg, enn det er å dekke seg til. Og hvorfor er det blitt så naturlig og akseptert å diskutere bekledningen til muslimske kvinner? Hadde det for eksempel vært innafor å diskutere noen annen gruppe kvinners bekledning på samme måte?

Hijab-debatten er sterkt preget av folk med «White Saviour Syndrome», som går ut på at hvite mennesker anser fargede mennesker, og da særlig muslimske kvinner, som hjelpeløse og undertrykte. Og de av dem som i tillegg går med hijab, blir sett på som stakkarslige vesen som ikke vet sitt eget beste. De må reddes og frigjøres ved å kles av...

Det liten forskjell mellom menn som tvinger kvinnen til å bruke hijab, og dem som nekter henne.

Ingen menn skal bestemme!

Til tross for at jeg gjør det tydelig at hijab er mitt eget valg, føler jeg meg ikke trodd. Jeg har opplevd denne stakkarsliggjøringen for mange ganger. I motsetning til denne behandlingen fra dem som vil at jeg skal kaste hijaben, har jeg aldri følt noen tvang eller press til å gå med hijab fra mine mannlige familiemedlemmer.

Overhodet til Ahmadiyya muslimsk trossamfunn, Hadrat Mirza Masroor Ahmad, har sagt at det er som regel menn som er mest opptatt av at kvinner ikke skal dekke seg til.

Det fikk meg til å innse at det liten forskjell mellom menn som tvinger kvinnen til å bruke hijab, og dem som nekter henne. Jeg undres over visse menns besettelse av at kvinner ikke skal dekke seg til. Det er snakk om voksne menn som blir provosert av kvinner med et hodeplagg. Hijab eller ei, det er ikke en manns domene å bestemme hvordan en kvinne skal kle seg.

Muslimske kvinner har de siste årene kanskje forsøkt mer enn noen gang å nyansere det negative bildet mange har av dem. Allikevel gir ikke folk slipp på sine vrangforestillinger. I stedet øker grupperinger som ønsker forbud mot ulike plagg som muslimske kvinner går med.

Kvinner over hele verden demonstrerte mot debatten i Frankrike om hijab-bærende kvinner. Noen franske politikere forkler sine nedverdigende holdninger til hijab som en frigjøringskampanje for undertrykte muslimske kvinner. Kanskje denne mentaliteten er ringvirkninger etter imperialismen? Hva enn det er, må det stoppes. Det oppleves som svært ubehagelig å bli overkjørt av bedrevitere som påtvinger andre deres definisjon av hva som er en fri kvinne.

Selv om vi er høyt utdannede og ressurssterke kvinner, vil mange fortsatt ikke gi oss lik anerkjennelse. Slike arrogante holdninger fører til at noen hijab-bærende kvinner utvikler mindreverdighetskomplekser og til slutt ikke tør å være seg selv.

Hijab er også farger og mote: Til venstre gjøres modellen Halima Aden klar til en visning utenfor Istanbul i Tyrkia. Til høyre er hun på catwalk-en i Milano.

Gode eksempler

Det finnes utallige eksempler på kvinner med hijab med store oppnåelser. Nobels Fredsprisvinneren, Malala Yousafzai, er ei kvinne med sterk stemme.

Amerikanske Ibtihaj Muhammad er en fekter, som representerte USA under OL i 2016. Der tok hun bronse i lagkonkurransen med sabel. Her på hjemmebane har vi Marian Hussein. Hun er en dyktig politiker og stortingsrepresentant som tydelig har markert seg i norsk politikk. Dette er noen få av mange eksempler på hijab-bærende kvinner som absolutt ikke samsvarer med det bildet politikere og mediene gir oss. Man kan på ingen måte si at dette ikke er frie kvinner. De gjør altså en utmerket jobb på lik linje med alle andre kvinner.

Jeg opplever hijab som noe som gir meg styrke, trygghet og selvtillit. Jeg bærer hijab som et signal på at jeg skal anerkjennes for den jeg er, og ikke for mitt utseende. Hijaben gjør meg fri.

Skaut har en lang historie i mange kulturer. Her en framstilling av gamle dagers innhøsting på Jæren, på Jærmuseet i 2010.

Jeg fordømmer

Det er absolutt et reelt problem at enkelte land og kulturer tvinger kvinner til å bruke hijab. Men det å dekke seg til, er et religiøst påbud for muslimske kvinner. Det er frivillig å være muslim og like frivillig i hvilken grad man vil følge islam. Derfor ønsker jeg å benytte hijab-dagen til også å huske og be for de kvinnene som enten tvinges av sin stat, sitt miljø eller sin familie til å gå med hijab eller dekke seg til på andre måter uten sin vilje.

Jeg vil på det sterkeste fordømme dem som står for denne tvangen.

Publisert: