Stavangers klimamål krever karbonfangst fra søppel

DEBATT: Kan Stavanger i det hele tatt nå klimamålene uten å fange CO₂ fra søppelet vårt?

Karbonfangst fra søppel er helt nødvendig, argumenterer Esben Tonning Otterlei, klimaleder i Lyse, og Audun Aspelund, prosjektdirektør for karbonfangst i Lyse.

Debattinnlegg

  • Esben Tonning Otterlei
    Leder, klima, Lyse
  • Audun Aspelund
    Prosjektdirektør karbonfangst, Lyse AS
Publisert: Publisert:

For å nå Stavangers ambisiøse klimamål må vi endre vaner og kutte utslipp i alle sektorer, men ingen tiltak er like effektivt og lite inngripende som karbonfangst fra avfallsforbrenning. Kan vi i det hele tatt oppnå klimamålene uten å fange CO₂ fra søppelet vårt?

Bystyret i Stavanger satte i 2018 mål om 80 prosent reduksjon i klima­gass­utslipp innen 2030. Målet gjelder kommunen som helhet, altså må både det offentlig, privat næringsliv og innbyggerne bidra med omstillingsvilje og nye vaner. Ambisjonen er sterkt forankret, og Stavanger er plukket ut av EU som en av 112 byer som skal lede an mot klimanøytralitet i 2030.

Klimamålene vil kreve at vi endrer oss. Betyr det at vi må sykle, kjøre elbuss, ha kjøttfrie hverdager og rasjonering på drivstoff og sydenturer? Tiltak som oppleves hemmende i hverdagen vår åpner for valgløfter og politisk mynt – som kan gjøre at klimamålene pulveriseres av kompromisser.

Fra mål til handling

Utslippene i Stavanger og omkringliggende kommuner går nedover, men tempoet er ikke tilstrekkelig til å nå klimamålene i tide. Utslippsbaner for regionen viser at selv med store utslippskutt i dominerende sektorer som transport og jordbruk, klarer vi bare 50–60 prosent reduksjon. Så selv om vi er i Norgestoppen i elbilkjøp, elektrifiserer Ryfylkebassenget og lager biogass av husdyrgjødsel, vil klimamålene være nær umulige uten karbonfangst.

Sør-Rogalands største utslippspunkt er avfallsforbrenningsanlegget på Forus. Anlegget ligger i Sandnes, men håndterer sluttbehandling av søppel fra alle kommunene i regionen. I tillegg til at karbonfangst fra avfallsforbrenning vil være det enkelttiltaket med størst klimagevinst for regionen, er det svært lite inngripende – da vi som innbyggere ikke vil merke særlig forskjell i vår hverdag.

Av kritikere kan karbonfangst fra avfall bli kalt en sovepute for å unngå utfasing og gjenvinning av plast. På den andre siden kan det ses på som et karbonsluk uavhengig av karbonets opphav. Med mindre plast i omløp vil det fanges mer biogent CO₂ – som gir negative utslipp, og ytterligere steg for klimamålene.

Baksiden er at industrielle prosjekter er omfattende og tidkrevende. Beslutningsprosesser, høringer, reguleringer, prosjektering og byggetid gjør at det tar flere år fra mål er satt til handling er gjennomført. Det er bare sju og et halvt år til 2030, og tiden må benyttes klokt.

Hva skal til?

Teknologisk er karbonfangstanlegg nærmest hyllevare. Selskap som Aker Carbon Capture har i en årrekke utviklet og testet fangstanlegg, og risikoen er begrenset. Utfordringen for realisering er kostnaden. Regjeringen sikrer karbonfangst ved avfallsforbrenningsanlegget Klemetsrud i Oslo, men hvordan skal regningen fordeles for de neste anleggene i rekken?

Den politiske verktøykassen inneholder mange virkemidler og insentivordninger, både pisk og gulrøtter. Økning i CO₂-avgift, endring i skatt, økt renovasjonsgebyr, direktestøtte gjennom Enova eller Gassnova, salg av negative utslipp eller støttetariffer for hvert tonn CO₂ innfanget er noen av dem.

Under Arendalsuka løfter Lyse problemstillingen om hvordan karbonfangst fra avfallsforbrenning skal finansieres. Trolig vil nye forretningsmodeller med forutsigbare rammevilkår, som ikke bare baserer seg på investeringsstøtte, være avgjørende. Men for å lykkes må diskusjonene tas, og vi oppfordrer både lokale og sentrale politikere med klimaambisjoner for regionen å delta på arrangementet. Uten karbonfangst klarer vi ikke de lokale klimamålene.

Publisert: